Det handler ikke om sårbare barn

Vi er på sårbare-barn-kjøret igjen. Mens smittetallene var lavere har det vært lite prat om at når ressurser knipes fra skole og barnehage, så går det alltid mest utover de som i utgangspunktet har det tøffest. Unger som blir usynlige i altfor store klasser. Dem med særskilte evner og behov som blir sittende på et rart rom sammen med et kanskje velmenende, men som oftest ufaglært menneske. Sånt noe.

Men når det er antydning til rødt nivå i skole, altså en etterlikning av smittevernet vi har i resten av samfunnet, ja, da gjelder det å få kjørt disse stakkars unga foran seg igjen. De ligger allerede under bussen, så eneste greia er å få slept dem ut derfra.

Har sårbare barn det bedre på skolen og barnehagen enn andre steder? Ja, noen har definitivt det. For andre er nok det å være på skolen tøffere enn diverse barneombud liker å ta innover seg.

I covid-tid kan det tenkes at det er ekstra vanskelig. Hvis en eller annen kødd av en forelder, som en ikke skulle delt hjem med, skulle bli smittet av korona fordi poden har vært marinert i smitte på skolen, er det ikke sikkert at den poden er enig i at åpne skoler er et udelt gode.

Det finnes nok tusenvis av ulike anekdoter som kan brukes til å forsvare både åpne og mindre åpne skoler.

Men hva er greia med at både utdanna og presumptivt oppegående folk snart to år ute i pandemien fortsatt tillater seg å framstå så uopplyste at de kaller skolene stengt? Skolene har aldri vært stengt. Alle som gidder å følge med veit det.

I enkelte miljøer finnes det alternative fortellinger om covid. Jeg snakker ikke om antivakserne. Dette her er ikke folk som ikke anerkjenner at viruset er smittsomt, farlig eller at vaksiner er lurt. De er også med på at kontaktreduksjon er veldig lurt når smitten tar for mye av. Derfor nikker de andektig når restauranter og kulturarbeidere må miste levebrødet, for det er for de flestes beste. Så det er ikke det at de ikke vil ta alvoret innover seg.

Disse miljøene skiller seg ut på en annen måte. Noen av medlemmene er av den typen som sier at virus smitter veldig veldig mye, men ikke i skole, og så er det dem som medgir at joda, det smitter i skole, men det må vi nesten tillate, for det er noe med de sårbare barna. De må nesten få være på skolen selv om de kan bli smittet og få skylda for å smitte andre. Sånn må det nesten være. Det er visst også for de flestes beste.

I adventstida, de siste dagene på digitalskole, har jeg lest høyt for VG3-elevene. Fra romanen Stargate, som handler om søstrene Ronja og Melissa som lever med sin alkoholiserte far på Tøyen. Ingvild Rishøy har en helt egen evne til å skrive fram sårbare fortellinger uten at det blir sentimentalt, og noe av trikset er å vise nyanser. At blant annet kjærlighet, tap, forakt og beundring er vevd sammen.

I adventstida har jeg også blitt smittet av korona. Det går fint, det. Jeg er av den typen som blir klinisk deprimert av å være forkjøla, men for all del, jeg blir forkjøla annethvert år, så jeg er godt vant. Og foreløpig er det ikke verre enn det.

Jeg klarte fint å jazze meg opp allerede for et års tid siden da disse selvhenførte barnefolka, disse vi-er-så-bekymret-for-de-sårbare ble kjørt ut for å forhindre smittevern i skolen, men det er klart at det får en ekstra knekk når den planlagte julemiddagen ryker. Det gjør det. Og det er ikke fordi jeg tror at det er deres skyld at jeg sitter her og snørrer, men fordi det provoserer meg så grenseløst at de mangler de nyansene som trengs for å skjønne halvparten av hva sårbare unger trenger.

Det er aldri så enkelt at det er enten eller. Noen få dager på rødt nivå utgjør kanskje noe for å stoppe smittekjeder, men kanskje dessverre ikke så mye fra eller til for en stakkar som er del av den familien der de ruser seg eller slår for mye. I videregående ser vi også at noen av de elevene som nå benytter seg av at fraværsregelen er opphevet i koronatid, er nettopp blant de sårbare.

Men det har ikke noe å si. Jeg kan skrive hva jeg vil, hvor mye jeg vil, og det kan hvem som helst annen også gjøre. Det er bestemt, dette. Sårbare barn er ganske så aleine. Det lærer de tidlig. Pandemi eller ei.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: