Voksenopplæring til hjemmekontorister som tror på julenissen

Husker du tilbake til de første par ukene etter 12. mars i fjor? Da folk sto på butikken og kjøpte doruller og skrøt av hvor flinke ungene deres var på hjemmeskolen? –Han sier at han aldri har jobbet så mye som nå! kunne man høre bak reolen. Kidsa fikk visst det der skolegreiene mye bedre til på egen hånd. Hva skal vi egentlig med skole og lærere når det bare er å sette seg på soverommet og lese selv?

Nå kan en si at pipa har fått en annen låt. Alle vil visst ha unga på skolen. Redd barna, politiske redaktører og andre mer eller mindre selvoppnevnte barneombud.

Mistroisk som jeg er, tenkte jeg jo mitt bak butikkreolen den gangen. Jasså, tenkte jeg, du er en av dem, som ikke skjønner selv det mest banale. At han der arbeidshesten inne på soveromskolen egentlig har fortalt deg at han ikke gidder å legge to pinner i kors når han er på skolen.

Jeg var selv en ungdom som var mer opptatt av å være kul enn å følge med i timen. Jeg er også en lærer som både insisterer på at elevene skal følge med og ser på det som et sunnhetstegn at de ikke tar meg på alvor hele tida, men tar av meg hatten for dem som holder trøkket oppe og jobber på, på tross av alt det andre som river i dem.

Noe av det første du må skjønne når du jobber med opplæring er at et emne er ikke lært selv om du har lagt til rette for det. Derfor mangler vi som jobber i videregående snøring når vi klager på ungdomsskolen når elever ikke er tilstrekkelig forberedt. Akkurat som lærere i ungdomsskolen som klager over barneskolen er like dust som universitetsfolk som klager over videregående.

Utfordringa er at skole og liv alltid og nådeløst skal videre, og det er begrensa hvor mye tid vi har til repetisjon. At en del ikke henger med handler mest om akkurat det.

Og så kommer det en pandemi og kanskje kommer jeg til poenget. Noen ble motivert av krisen, så far kunne stå der på butikken å briske seg, men det var en kortvarig glede for de aller fleste. Og siden den gang er flere blitt bevisst på dette med tiltaksbyrde for barn og unge, og det er en god ting, men ikke så enkel at det bare er å si lavere tiltaksbyrde.

Lavere tiltaksbyrde, sånn den er blitt innrettet i Norge, betyr i praksis at de voksne siver ut av barnehager og skoler, og at de som er igjen er slitnere enn vanlig. Når skoler må såkalt stenge, er det altså vel så ofte på grunn av mangel på folk som intensivering av smittevern.

Lavere tiltaksbyrde, sånn vi har blitt nødt til å innrette den i skole, betyr manglende smittevern for elever og ansatte. Den jula vi sitter i klisteret på nå er blant annet et resultat av at vi som til hverdags er i skole, har tatt med oss smitte hjem.

Hvis vi et øyeblikk er enige om at pip åpne skoler er det beste for elever, hvorfor sitter det så langt inne å putte på et munnbind eller hurtigsteste alle hver morgen, eller iverksette andre tiltak som kunne ha sikret lavere smitte i skoler og barnehager?

Det hadde vært noe om de som nå gjør felles front for åpne skoler, hadde brukt ressursene og mikrofonstativene sine til å ta til orde for anstendig smittevern. I stedet er de nedrige når de for eksempel bruker noe så alvorlig som voldsforskning til å tvinge til status quo. Voldsforskning som ikke finner mer utsatthet for vold under enn før pandemien.

Hvis man skal bruke den forskningen til å si noe om åpne skoler, må det nesten være døgnåpne skoler, og jeg tror det man da er ute etter heter noe annet, fosterfamilier for eksempel.

Vi er enige om at det er best med åpne skoler, men det var først da vi fikk kjørt undervisningen over i det digitale her i slutten av forrige uke, at jeg for første gang på flere uker fikk mulighet til å treffe alle elevene. I tillegg fikk jeg veiledet så mange som ville, og det var mange, underveis i skrivejobbing, og det uten å forstyrre de andres skriving. Stikk den, den som vil, bare ikke kom trekkende med mer forskning som ikke har noe med saken å gjøre.