Ut av skolen

Tittelen er flåsete, men springer ut av et alvor, nemlig hvor alvorlig nær jeg kommer et apoplektisk anfall hver gang folk utenfor skolen befaler innhold i skolen. Det er mye som strengt tatt ikke tilhører fagene våre, men som vi likevel bør sysle med. Likevel kan en lure på hvorfor stadig flere oppgaver knyttet til oppdragelse og veiledning blir skjøvet inn i skolen?

En åpenbar konsekvens av dette, er at lærere og elever får det enda mer krevende på veien mot faglige mål. Gjentatt sparekniving gjør også at tiden vi har til rådighet er en stadig knappere ressurs.

I tillegg kan vi gå til etikken, der ansvar følger myndighet. Ok. Skolen får mer av ansvaret for at ungene ikke skal mobbe, ikke ta forbrukslån, ikke bli for slappe, ikke føle seg krenka, ikke ruse seg for mye, men vite at seksualitet ikke har stort med youporn å gjøre. Helt ordinære foreldreoppgaver, som også de fleste foreldre forvalter på det dypeste alvor. Noen kaller det livsmestring.

Samtidig er det en tendens til at noen foreldre mer eller mindre bevisst tenker at dette kan skolen ta seg av. Gir de derfor skolen mer myndighet over deres håpefulle? Neppe: noen av disse foreldrene er blant dem som kjappest tar kunderollen når de klager på at skolen ikke tar ansvaret deres.

En praktisk konsekvens av at foreldre abdiserer er i ytterste fall at det offentlige overtar, og da både ansvar og myndighet. I skolen er det annerledes. Hit tar politikere og eiere imot mer og mer ansvar på våre vegne, samtidig som de tillater at skolen får mindre myndighet over de samme barna. Alle som i jobben sin har opplevd å få ansvar for en oppgave, uten myndigheten eller tiden til å få det til, vet hvor guffent det er å bli tvunget til tilsynelatende inkompetanse.

Vi opplever stadig å komme til kort. Noe handler om å mangle tid til fag når det er så mye annet som brenner, nemlig at det er vanskelig å drive tilpasset opplæring og læringsstøttende vurdering når vi gjerne har 120 elever hver. Nå tilhører opplæring og vurdering fagkompetansen vår, så det skal være mulig. Særlig om vi får lov til å kalle det at elever jobber seg til mer kompetanse for livsmestring. Vi er mer usikre på hva vi gjør med angst og selvforakt i klasserommet.

Hva gjør vi med han eller hun som må sitte i samme rom som dem som utleverer bilder fra et svakt øyeblikk forrige helg? Hva gjør vi med selvmordstankene, selvskadingen, rusproblemene, skjermavhengigheten og depresjonen. Hva gjør vi med at det er så mye som ikke lenger er bra nok? Min erfaring er at når lærere kommer til kort, handler det om noe annet enn manglende fagkompetanse, som sittende regjering har vært så glad i å stille spørsmålstegn ved.

På tross av at vi stadig styrker med helsesykepleie, samtalegrupper, miljøarbeid, rådgivere og sinnemestringskurs, er min erfaring at trøbbelet eskalerer. Jeg erfarer også at de fleste jeg møter som gir uttrykk for at de trøbler, virkelig trøbler, og at det blir for lettvint å si at trivielle utfordringer er blitt sykeliggjort. Hvis det er tilfellet, må jo årsaken være at barn og unge ikke har fått veiledningen de trenger for å løse trivielle problemer.

Hvem skal veilede barn og unge? Hvor legger man inn tidlig innsats for å forebygge at unge mennesker ikke fikser at de ikke får 5, at de føler seg på utsiden eller er blitt dumpet? Hvem hjelper dem ved å fortelle dem at de har, som alle andre, dårlige sider? At det noen ganger langt på vei er deres ansvar at de har havnet i en konflikt? At de må spise mindre eller bevege seg mer hvis de legger på seg for mye eller begynner å få vondt i ryggen?

Hvis foreldre mener at dette må skolen eller noen andre gjøre, fordi de skal på trening, møte den nye kjæresten eller være på hytta denne helgen, da har de abdisert. Hvis skolepolitikere og -eiere fortsetter å tro at det bare er å lesse konsekvensene inn i skolen, kan de slutte å pipe om behov for mer fagkompetanse hos lærerne. Hva skal jeg med en doktorgrad når det er ansvarlige foreldre elevene trenger?

Hvis politikerne våre vil løfte og fornye kunnskap, må de først erkjenne at vi som jobber med kunnskap hverken har tid eller myndighet til å ta ansvar for oppgaver som tilhører familien. Det bidrar heller ikke til å gjøre skolen bedre at skolepolitikere og -byråkrater lar de samme foreldrene som har abdisert, få sabotere våre forsøk på ansvar fordi kunden alltid har rett. Dette går åpenbart ikke opp. Noe må ut.