Fram med streikeskjorta

Det er vår. Skoleår mot slutten. Mekling pågår og vi skal ta stilling til en streik som i så fall kan inntreffe ti minutter etter at vi har ført standpunktkarakterene i et år der eksamen er avlyst. Og inntreffer den før vi har ført, har vi den ikke-eksisterende terskelen til tvungen lønnsnemnd. Det er litt av et pressmiddel, dette streikevåpenet til lærerne.

Egentlig er vi eitrende forbanna fordi vi har vært lønnsmessig akterutseilt aldri så lenge. Om vi ikke er det, er vi dritsure på KS fordi de stadig sånn lett henslengt tviler på om det er spesielt viktig at det nettopp er lærere som underviser i skolen. Eller har vi nok med å holde huet over vannet?

Eller har det akkurat gått opp for de av oss som sender søknader i øst og vest at vi, sammenliknet med jobbene vi søker på, tjener ganske godt? Og at den siste der er en rød klut for de som tjener vesentlig mindre enn de som tjener vesentlig mer. For lønnsmessig er ikke en lærer en lærer. Universitetslektoren kan tjene 150.000 mindre enn lektoren i grunnskolen, og allmennlæreren som er så stinn av taus kunnskap som den nyutdanna lektoren bare kan misunne, tjener like forbanna dårligere enn den unge spirrevippen.

For ikke å snakke om oss som helst skulle hatt muligheten til å forhandle bort lønnstigning de neste fem åra om vi bare hadde visst at vi i samme periode kunne vært garantert fri for dustebeslutninger på høyt og lavt nivå i samme periode.

Eller at noen av oss er den typen lærere som er ekstra sårbare for store klasser, fordi vi fortsatt har tre fag i faget (ja, det er fortsatt sånn i norsk, grrr), noe årsrammene i fint liten grad kompenserer oss for, og blir det ikke snart gjort noe med det, så kan det egentlig være det samme.

Det er praktisk for arbeidsgiver at det er sprekk i feltet eller laget.

Eller at det er krig.

Kanskje tenker arbeidsgiver at kanskje er ikke frustrasjonen så stor og omfattende som lærerorganisasjonene har truet med. Men da har arbeidsgiver glemt at det funker ikke helt sånn med bitterhet. Bitterhet er seigliva. Og vi er bitre som knehøner.

Hver gang en ubehjelpelig en skoleeier kaller folk inn til kurs for å fortelle dem at om de blir utsatt for vold i eget klasserom er det nok noe feil med tilnærmingen deres. Eller eplekjekke byråkrater som har sett seg blinde på en læreplan, kuleramme eller dings sier at elever som får engasjerende undervisning ikke er på Zalando eller Viaplay i timene dine.

Hver gang ministeren sier at elevene i videregående ikke har mye fravær fordi det var hun som slo av reglementet, men fordi vi som står og venter på elevene i klasserommet visstnok ikke ser dem eller følger dem opp som vi skal. Vi skulle visst ha ringt dem en ekstra gang. Da hadde de snublet ut av russebussen og kommet, nemlig.

Hver gang en oppdragsforsker får seg til å si at klassestørrelse ikke betyr noe eller en hjemmekontorist ikke finner det nødvendig å rope opp om sårbare barn når kommunebudsjettene kuttes av regjeringen som i opposisjon sa at kommuneøkonomien var for dårlig.

Sånt noe. Hver bidige gang sånt noe skjer, noterer vi sånt noe nennsomt bak øret, før vi mumler for oss selv hvor mange kroner vi mener at vi fortjener for tort og svie, og det etter at etterslepet er kompensert. Nei, vi er ikke ferdige her. Ikke på langt nær.

Noen håper kanskje at arbeidsgiver i et svakt øyeblikk før meklingsfristen skal innrømme at joda, vi snøyt dere litt der i fjor, og vi har gjort det før også, så nå går vi ut over frontfagramma, dere. Eller at tredjemann i trepartssamarbeidet skal slenge pengesekken på bordet og si sorry for det idiotiske regnestykket som konkluderte med vesentlig reallønnsvekst i år. Vi trodde visst at dere var så dumme at dere skulle gå fem på juginga vår, men det beklager vi og nå skal vi skjerpe oss og drive sånn ordentlig politikk som vi sa vi skulle drive med før valget.

Det er lov å håpe, men jeg tror det blir streik. Ikke at jeg ser lett på det. Selv når karakterene er ferdig ført, vil det å legge ned arbeidet være en alvorlig sak, som ikke burde skje.  

Selv om jeg håper jeg tar feil, må vi nok likevel stryke streikeskjorta og stramme oss opp til alle de herlige kommentarene om at vi har frekkhetens nådegave vi lærere som skal ha mer lønn og streike og alt på tross av at vi nesten ikke jobber med all den ferien vår. Vi burde skamme oss fordi det finnes folk som tjener dårligere og det er ikke rart det blir krig i verden.

Jeg veit ikke jeg. Å streike er litt som å bli sjuk. Det passer aldri. Likevel må det noen ganger til for å få oss på rett kjøl.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: