Det vi setter bort, blir vi dårligere til

I dag var det ettermiddagsseminar om generativ KI i klasserommet. Vi var ekstra spent på siste taler, statssekretæren fra Kunnskapsdepartementet. Sindre Lysø snakket blant annet om å ha et kritisk og realistisk perspektiv framfor et teknologioptimistisk syn på digitalisering. En kan bli betinget optimist av mindre. Før den tid sa jeg noe sånt som dette:  

I en samtale med en avgangselev i jula, argumenterte han for at bruk av språkmodellen ChatGPT gjorde ham mer effektiv, og at det var et behov fordi læreren i historie og filosofi gir så krevende oppgaver. Jeg svarte at selv en kvikk fyr som ham lærer noe av å skrive sammendrag, og at det er sin egen evne til å bli studieforberedt som han setter bort her.  

Det vi setter bort, blir vi dårligere til, særlig om vi setter det bort før vi kan det. Vi har allerede satt bort konsentrasjonskrevende lesing i noen år og nå står den konsentrasjonskrevende skrivinga for tur. En høyere andel funksjonell analfabetisme i befolkninga fører ikke til framskritt, selv om også jeg skjønner at KI kan hjelpe en analfabet i nuet.  

Jeg deltar i det offentlige ordskiftet om skole, og i ingen saker hisser jeg på meg mer motstand enn når jeg ytrer meg om digitalisering. Det rare er at jeg ikke er motstander av det. Men jeg er opptatt av at vi ikke skal bruke digitale verktøy til aktiviteter de ikke er egnet til, men bruke dem der det er de som er egnet. 

Min erfaring er altså at det er det mest kontroversielle synet i hvert fall jeg kan innta i skoledebatten.  

Da jeg returnerte til læreryrket i 2010, fra noe så underlig som digitaliseringsprosjekter, var skolen ikke til å kjenne igjen. Tenk godt på det, godt voksne mennesker som tror dere kan skole fordi dere gikk der en gang.

Jeg hadde forlatt en ungdomsskole med datarom, der også elever med adhd kunne konsentrere seg, og kom tilbake til en videregående skole der elevene tviholdt på hver sin pc, var dårligere til å lese og skrive enn ungdomsskoleelevene jeg hadde forlatt 11 år tidligere. Ingen av oss visste helt hva de skulle bruke pc’en til, men at de skulle legge den fra seg var utelukket.  

Lærere som problematiserte lite målretta og utenomskolsk aktivitet ble anklaget for å være bakstreverske, kjedelige eller dårlige klasseledere siden elevene fant underholdninga si andre steder, mens lærere som sendte dem inn på Facebook kom på nyhetene. 

Noen år etter kom forskninga som viste at bruken var lite målretta og ofte utenomskolsk. Og nå er vi kommet dit at elevene ber tynt om å få slippe skjerm hele tida, og ja, også de vil ha lærebøker på papir. Det er det flere grunner til. Det blir færre forstyrrelser, skjermen er ofte liten og lite funksjonell når det skal veksles mellom for eksempel fagstoff, oppslag og oppgaver. 

Hvorfor er ikke mer maskin- og programvare som brukes i skolen, tilrettelagt for skolebruk? Før vi har fått den tilrettelegginga, kan vi ikke si at skolen er digitalisert. Når det eksempelvis står i læreplanen at 4.-klassinger skal kunne skrive med flyt på tastatur, må de bli utstyrt med mer enn nettbrett.  

Det at det ikke ser ut til å være noen voksne hjemme, er også det som bekymrer meg i møte med inntoget av stadig mer sofistikert KI, når også den er integrert i mye av den programvaren som altså heller ikke er tilrettelagt for skolebruk. Noe av det vi trenger er en avogpåknapp. 

Elever er under opplæring. De er ikke fiks ferdige arbeidstakere som skal være effektive og lettvinte. De skal trene, øve, repetere, og noen ganger stå i manglende mestring til de kjenner på det kule ved å mestre. Da kan vi ikke ha kronisk tilgang på underholdning. Ei heller snarveier som kan kompensere akkurat det, når vi skal finne ut hva de faktisk kan.  

Det er ikke bare anekdotisk at konsentrasjonen, lese- og skriveferdighetene blir dårligere. De siste PISA-prøvene viser nedgang i lese- og regneforståelse, mens standpunktkarakterene viser tilsynelatende økt faglig nivå.  

Kvalitetsutviklingsutvalget mener det er for lite oppdatert og systematisk kunnskap om lærernes og skolenes arbeid med standpunktvurdering, inkludert hvilke behov lærere har for støtte i det arbeidet.   

Der er jeg enig med dem. I tillegg mener jeg at skolene må få støtte gjennom klargjøring av hva minste felles multiplum av et standpunktgrunnlag skal være. Ikke fordi jeg vil at myndighetene skal ha mindre tillit til lærerne, men ikke alle lærere er lærere. En form for støtte er derfor å kreve at det er kvalifiserte faglærere som setter eller kvalitetssikrer standpunkt. 

En aktuell form for støtte, er også en avklaring av hvilken rolle stadig nye hjelpemidler skal spille i læringsarbeidet. Vurdering er som kjent en integrert del av dette, så det holder ikke med en avklaring av hjelpemidler til eksamen.

Det kan ikke overlates til hver enkelt skole eller lærer å bestemme om maskinoversatte tekster skal være en del av grunnlaget til standpunkt i språkfag, eller om produktet til en skriverobot – eller de neste hjelpemidlene som kommer, skal være det.  

Så lenge karakterer er noe vi skal drive med, må skriftlige fag få det matematikk har fått beholde enn så lenge, delen uten hjelpemidler i avgjørende vurderingssituasjoner. Jeg hører stadig det banale eksempelet om de framtidsretta mattelærerne som har godtatt kalkulatoren, mens de bakstreverske språklærerne ikke skjønner seg på utvikling.  

Ja, jeg kan være enig i at mattelærerne har skjønt noe mange andre ikke synes å ha fått med seg, at del 1 uten hjelpemidler er framtida. I noen fag er kanskje hele prøven det. 

Det er alltid gøyalt med nyheter i klasserommet, også digitale, men vi skal ikke tilsløre at elevenes personvern er vårt fordømte ansvar. Dessuten blir nyheter fort usexy og tilbake står det som stadig er like vanskelig, å øve og lære, og ikke minst: det meste som hjelpemidler kan, kan også elever. 

Hvorfor er det Apertium som skal oversette ei amerikansk popsviske til nynorsk, når elever lærer mer og har det gøyere når de samarbeider om å gjøre det sjøl? Hvor lenge synes elever det er moro å finne feil hos ChatGPT? I sånn omtrent ett kvarter. I norsk på vg3 er det 168 årstimer. 

Nedgangen på målingene skyldes flere elever på de laveste mestringsnivåene. De trenger støtte til å stå i tunge tak. Til det trenger de et trygt læringsmiljø og en lærer som får lov til å gjøre en forskjell. Jeg hadde mange sånne lærere da jeg gikk på skolen. Ingen av dem forberedte meg på Internett, Office-pakka eller KI, men bidro likevel til at jeg fikset det da det kom.

Ingen av eksamenene jeg hadde før jeg kom på universitetet var med hjelpemidler. Likevel klarte jeg å ta hjelpemidler i bruk, både på universitetet og i jobb.  

Vi skal ikke tilbake til forrige årtusen, men i stedet for at skolen skal løpe etter den siste appen, trenger elever flest opplæring i dølle ting som personvern, IT-sikkerhet, nettvett, lagringsrutiner, kritisk tilnærming til informasjon og selvregulering. Sistnevnte må også eksplisitt inn i rammeverket for digitale ferdigheter. Klasseskillet går mellom dem som lærer det hjemme og ikke. 

Den kvikke eleven jeg nevnte innledningsvis har en god lærer i historie og filosofi. Derfor veit også han at i den gode samtalen vinner de beste argumentene. Han hadde null problem med å se at ved å sette bort læringsoppdrag, lærer han mindre. Det skjønner de fleste lærere også. Når går det opp for direktorat og departement?