Hva skal vi med norsk

Vi snakket om det å ha et nyansert ordforråd i norsktimen. Norsktimer er i det hele tatt en vanlig arena for klaging over hvor få ord det er i norsk og at engelsk er mye bedre.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier jeg. Det er sjelden jeg leter etter et norsk ord. Det utsagnet kan elever reagere ulikt på. Noen ser at det handler om å kunne flere norske ord, mens andre insisterer på at engelsk er best.

Når er det jeg leiter etter et norsk ord? Og bare for å si det: mitt muntlige norsk er ikke spesielt stilig. Det er et sammenrask av å ha bodd i øst og vest, vanket høyt og lavt, og jeg roter inn mye engelsk, selv om jeg gjør det mindre nå enn da jeg var yngre, noe jeg også forventer at dagens elever kommer til å gjøre. Uansett, når jeg leiter etter norske ord, handler det for det aller meste om fagspråk.

Ta literacy, for det er et sentralt begrep i min verden. Selv om flere kompetente norske professorer har prøvd, er det ikke enighet om en norsk erstatning, så det er kritisk literacy og multimodal literacy, literacy ditt og literacy datt, og nå er vi på studiet til oss som skal bli norsklærere.

I det siste har det gått en debatt om læreboksituasjonen på norsk og ikke minst bruk av engelsk og utenlandske ansatte i høyere utdanning. Jeg skjønner at vitenskapelig ansatte ønsker å bli publisert andre steder enn i Norge, særlig når de poengene er noe en blir styrt etter, men jeg skjønner ikke hvorfor myndighetene lar det skje.

Hvis de på død og liv vil fortsette å la universiteter få seg til å nedprioritere andre kjerneoppgaver, så sett nå i hvert fall av de pengene som trengs, så språkkyndige mennesker kan oversette disse artiklene til det ene eller andre språket. Om ikke annet, kunne det gjort det hakket mer attraktivt å være oversetter (for vi husker humaniora, eller?).

En bonus til kunne være at vi fikk lese en og annen bedre artikkel, for gudene skal vite at veldig mange av disse tekstene ikke akkurat blir noe bedre på engelsk. Eller som Halvor Hegtun så bitende skrev her om dagen: «Veien til krøkkete norsk går gjennom dårlig engelsk på universitetene».

Men hvorfor dælje løs på akademia når vi selv bruker latin og gresk i språkvitenskapen vi formidler til elevene? Retorikk gir gode analytiske innganger til kritisk tekstbevissthet, men altså: «logosen i denne teksten gir mer etos hos mottaker», jeg veit ikke. Hvorfor kan det ikke være greit å skrive at her blir det både appellert til fornuft og følelser på en måte som styrker troverdigheten?

Jo, selvfølgelig er det greit, men likevel måker vi på med gresk og latin. Noen kanskje fordi vi synes det er litt stilig, andre fordi vi kanskje er redd for at elevene skal bli straffet på eksamen hvis de skriver at her blir det appellert til nasjonalfølelsen i stedet for «patosen i denne teksten». Da har de jo ikke brukt fagspråk, liksom?

Det var verre før, da retorikken feide inn med eloqutioen og evidensen og what not, men mer om det en annen gang.

I mellomtida, hva skal vi med norsk? Jo, nei, kommunisere med folk i Norge? Det er mange som er stinne av drømmer om internasjonale karrierer og globetrotteri, og så klart er det en del som får realisert sånt, men om vi stikker fingeren i jorda, også vi som har vært litt rundt forbi og til og med bodd andre steder enn i Norge, hvor ender de fleste av oss opp?

Jo, i hverdagsliv der vi helst skal ha en jobb, i et norsk arbeidsmarked (de fleste ikke i finans eller andre bransjer der ingen visstnok skjønner norsk) og sammen med folka våre, som både tenker og kommuniserer på norsk. Joda, en del nordmenn har andre språk i heimen, som urdu, polsk eller somali, men heller ikke de er så opptatt av å oppnå kontakt med bestemor på engelsk.

Derfor lander jeg på at engelsk er oppskrytt. Ikke som skolefag, men som illusjon om at det er det eneste språket vi trenger. Inntil det faller en betydelig majoritet av befolkningen naturlig å skjelle ut partneren på engelsk, lavmælt dele usikkerheten sin til en god venn på engelsk, prøve å hjelpe husets fjortis med matte-oppgavene på engelsk, og så videre, foreslår jeg at vi ikke dumper norsk.

Knoting er helt ok, men det er litt dust å tro at knoting er morsmål.

Så. Jeg hviler min koffert, som den anglifiserte norsklæreren jeg er. Sykepleier- og jusstudenten må få lov til å studere på norsk. Hvis det finnes et fremmedspråk de vil trenge i jobben, er det faktisk ikke engelsk. Det kan akademia i større grad ta inn over seg. Og når de i en tenkt og ideell framtid gjør det, kanskje vi som jobber i grunnopplæringa kan få guts nok til å droppe gresk.