Bakframsnakking av læreryrket

Det skjer ikke at jeg snakker profesjonen min ned i klasserommet. Jeg kan ikke se hvorfor i alle dager jeg skulle ha drevet med noe så uprofesjonelt. Dessuten ville det ha svekket troverdigheten min, som er hard valuta i det rommet.

Jeg snakker i det hele tatt sjelden med elevene mine om det å være lærer. Jobben min er å være lærer, men jeg regner med at det er tydelig at jeg liker jobben. Det hender, kanskje spesielt i samfunnskunnskap, at jeg bruker eksempler som også er relevante for læreryrket til å illustrere lønnsforhandlinger, organisasjonsgrad og så videre, uten at det betyr at jeg synser om skolepolitikk eller skoleeierskap som jeg i andre sammenhenger ser grunn til å problematisere.

Det jeg skal innrømme, er at jeg har det med å si til elevene at det kan være lurt å bruke meg som faglig støtte når de jobber, ettersom fylket tross alt har valgt å plassere en godt betalt fagperson i rommet de jobber i. Jeg sier det i fullt alvor.

Vi som deltar i den offentlige samtalen, må ved jevne mellomrom blant annet høre på at grunnen til at unge mennesker ikke søker seg til lærerutdanningene, er at vi ikke framsnakker yrket nok. Vi snakker det til gjengjeld ned. Sist den gamle sure sviska der ble sveivet i gang, måtte jeg spørre meg hva som denne ned- eller baksnakkingen av læreryrket egentlig er.

Jeg kom ikke fram til noe mer enn at det handler om at læreryrket blir beskrevet, alternativt at rammebetingelsene for å drive skole blir beskrevet. Jeg er ganske sikker på at folk som jobber i yrker der rekrutteringen er god også har det med å beskrive virkeligheten rundt seg.

Uansett om vi skulle være enige om at det at lærere rose- eller svartmaler sin egen profesjon eller situasjon har innvirkning på elevers utdanningsvalg, tror jeg ikke den jevne VG3-elev som skal søke høyere utdanning er så interessert i våre diskusjoner. Denne eleven trenger heller ikke sette seg inn i disse diskusjonene. De er på skolen og de ser lærere hver dag. Det er ingen som kjenner situasjonen i skolen bedre enn elever.

Hva mener egentlig framsnakkingstilhengerne? At vi skal tilsløre det som ikke funker? Er ikke det oppskriften på veien til et mer dysfunksjonelt system?

Hvis det sitter elever med lese- og skrivevansker i klasserommet mitt, som fortsatt ikke er utredet og derfor står mer fast enn nødvendig, skal jeg holde kjeft om både det og årsakene til det? At framtidige optikere lærer mer om dysleksi enn framtidige lærere når de utdanner seg? At kompetansen til å se de ikke fullt så åpenbare kandidatene av den grunn kanskje ikke er tilstrekkelig til stede? Og at kapasiteten til å utrede sitter skjermet eller overarbeidet et helt annet sted?

Hvis det blir bestemt at elever med kort botid i Norge, og foreløpig utilstrekkelige norskkunnskaper til å hente noe fruktbart ut av, la oss si studieforberedende opplæring, likevel blir plassert sammen med 30 andre elever i en studieforberedende klasse, skal jeg tie om at det ikke er lurt fordi det da blir så få søkere på lærerutdanninga på Stord?

Om vi så hadde holdt kjeft, alle vi som uttrykker at vi ønsker bedre vilkår for elevene våre, gjerne også vår syke mor, hadde det nok hatt null betydning for rekruttering.

Lærerutdanneren som ønsker seg framsnakking har også et ganske lettvint forhold til egen rolle i manglende rekruttering. Lærerudanningene skorer ikke høyt på tilfredshetsmålinger blant studenter. En gjentatt kritikk, også fra myndighetene, er manglende praksisretting. Jeg har selv vært på konferanser der lærerutdannere demonstrerer manglende forankring i feltet de utdanner til og forsker på, men også nok hederlige unntak til at det er håp.

Skolepolitikeren som ønsker seg framsnakking driver ikke med noe annet enn hersketeknikkeri, i hvert fall skolepolitikeren i posisjon, som for eksempel truer med at det såkalte læringstrykket går ned om vi får et regjeringsskifte. Igjen denne manglende tilliten til lærerne, som om vi slutter å jobbe som vi pleier idet vi eventuelt får en rødgrønn regjering. Men for all del: Godt valg!

Til skoleeieren som eventuelt skulle ønske seg framsnakking, har jeg bare en ting å si: KS kan ingenting om rekruttering til læreryrket. Ingenting. Jeg husker fortsatt blant annet at vi ikke engang fikk streike.

Bare det å antyde at det å snakke om såkalte utfordringer, er baksnakking, er ganske frekt. Vi er i åpent lende og vi snakker for å få det vi tar opp til å flytte seg framover. Det kaller jeg framsnakking.