Jeg skal skrive litt om kultur. Ikke sånn vaffelogbrunostkultur, men skolekultur. Og jeg sier det med en gang: det hadde vært fint om skolen var mer motkulturell.
Om vil leser formålsparagrafen, Opplæringslovens første paragraf, står det der. Enn så lenge skal opplæringa utvide elevers kjennskap til og forståelse av nasjonal kulturarv og felles internasjonal kulturtradisjon. Kulturelt mangfold skal den også gi innsikt i, opplæringa altså. Fordi elevene skal kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet når de er ferdige på skolen.
Ergo et stykke unna popkulturelle oppskrifter på hvordan bli skolens mektigste drittsekk.
Formålet med opplæringa, altså. I det hele tatt skal skolen bidra til å danne den enkelte i tråd med egne behov, men den enkelte skal også funke med andre, både som en som skjønner at min frihet slutter der din begynner og som en som kan innta en rolle i samfunnet. Noen kaller det gagns menneske, andre skattebetaler i hamsterhjul.
Formålsparagrafen er det vi med selvsyn kan se i praksis på NRKs program om gutta på randen. Det er en studie i hvordan omsorg, fellesskap, faglig jobbing og grensesetting henger uløselig sammen.
Formålsparagrafen er noe annet enn kantiner okkupert av selvutnevnte og tyranniske A-lag, språkfag der språkkompetanse kan vises ved hjelp av oversettelsesverktøy og tekstgeneratorer, samfunnsfag der forsvinnende få tør å ta ordet lenger – og samtlige fag, inkludert yrkesretta, der litt for mange ser på Netflix eller shopper på Zalando og forsvinnende få klarer å skille skiftenøkkelen fra knipetanga.
Blir det lettere å leve?
Senkes kravene i arbeidslivet eller på andre samfunnsområder?
Ikke pokker.
Senkes kravene i skolen? Kanskje. Karakterinflasjon kan tyde på det. Det kan også et hjelpemiddelkappløp med preg av at folk som tar beslutninger ikke lenger synes det er viktig at folk for eksempel skal kunne lese og skrive selv i detta landet. Pluss at grensesetting flere steder ser ut til å gå fløyten fordi elever er blitt kunder.
Men kundeperspektivet tar ikke bort presset på den enkelte, og hvorfor kan ikke skolen gi flere det de trenger?
Det knaker i fellesskolen. Noen steder slår den også sprekker. Enkelte steder har minst en av veggene falt ut.
Samtidig funker det meste ok en hel del steder. Noen ganger på en hel skole samtidig, andre ganger i klasserommet ved siden av det som revner. Sånn har det på mange måter alltid vært. Likevel er det ganske mange som nå stemmer i koret som synger en sang om en yttergrense. Mens andre knapt skjønner tonen den starter på.
Det er fordi ressurser og utfordringer er ujevnt fordelt, så mens klassestørrelse for noen er det mest prekære, jobber mange i og med mindre klasser. De største klassene synes heller ikke i overordna statistikk, for det er flere skoler med mindre klasser eller klasser som i det minste følger normen. Det er særlig de største skolene som forsvinner i statistikken. Skoler med langt flere elever.
Om det knaker eller detter eller ei har også med ujevn kommuneøkonomi å gjøre. Og ulik kultur, igjen kultur, hos ulike skoleeiere- og på ulike skoler når det gjelder prioriteringer og vilje til for eksempel grensesetting. Igjen en driver til at en lærer ett sted ikke fatter hva en lærer et annet sted gnåler eller snakker overstrømmende om.
Og det handler om avmakt. I en sak som ligger bak betalingsmur hos Morgenbladet, blir det spurt om hvorfor er det så lite selvtillit i skolefeltet. Og hvorfor tar ikke flere lærere til motmæle, det være seg internt på egen skole eller offentlig?
Fordi det overordna mandatet i skole er motkultur, men det er sabla vanskelig å fronte det. Særlig hvis du ikke liker å ha på deg klærne til den dølleste gutten i gata.
For eksempel var lærere på litt for mange skoler i 15 år nødt til å akseptere at mobiltelefonen var en rettighet. Som om det skulle være yrkesforberedende. Det er ikke arbeidsgivere enige i. Ei heller folka som skal å plukke opp nevnte gutter på randen.
Fordi ytringskulturen i skolen er blitt en annen de siste tretti årene, ikke bare for elever, men også for lærere.
De første fellesmøtene jeg deltok på, i grunnskolen i forrige årtusen: ja, nåde den lederen som prøvde seg på visvas der. De siste fellesmøtene jeg deltok på, i videregående for et par siden: nei, litt for mye visvas. Og avmakt. Apati. Og en sjelden gang en eller to som prøvde å påpeke det åpenbare og som da ble møtt med taushet eller mer visvas.
-Hvorfor er dere så kritiske? spurte en rektor meg på et personalseminar. Fordi vi er utdanna til å være det, svarte jeg, og fordi det er jobben vår å utdanne elevene våre til det samme. Motkultur. Mothårs. Formålet med opplæringa. Mer av det.
Gammal sur lektor 