Hvorfor er ikke venstresidas skolepolitikk utjevnende?

Hvilket språk er du vokst opp med? Hvilke uskrevne regler? Ble du lest eller sunget for? Hvor mange måltider spiste dere sammen, hva snakket dere eventuelt om og hvilke ord ble brukt? Gikk det i dempet sladder om naboen eller høylytte diskusjoner av nyheter?

Var du flink på skolen?

For en del elever som vil noe annet enn de der hjemme, er skolen deres eneste sjanse. Mens klassekamerater har foreldre som både interesserer seg for, deler begrepsapparatet til, og kan veilede aktivt i skolearbeidet, skal andre dekode skolekulturen helt på egen hånd. Det er en tyngre start på læringa som skolen kan tilby.

De som har lest Alexander Kielland, veit at kontrasten var hans figur. Det er forskjellen mellom hjemmet og læringa til Abraham og Marius jeg snakker om her.

Jeg har ikke vitenskapelig belegg for å si det jeg skal si nå. Jeg sier det uansett. De fleste som uttaler seg om og diskuterer skole i offentligheten, kom lett til læring. De ble lest og lagt føringer for – eller klarte seg på tross av.

Kanskje kjedet de seg også mens de var på skolen. Kanskje utviklet noen av dem en antipati mot fellesskolen, som for dem ville si å sitte stille og ikke fikle eller forstyrre, fordi de fleste i klassen trengte lenger tid til å komme seg gjennom. Kanskje fikk de ekstraoppgaver, eller kjeft fordi de fiklet eller forstyrret.

Mange av dem aner ikke hva det vil si å være en av dem som bremser framdrift. De aner eller husker ikke hvordan det er å vite at du er utenfor fagspråk, sjangernormer og kontraktene som ikke er skrevet ned, men som styrer de andres forventninger mens du ikke skjønner pøkk.

Og selv om de ikke aner eller husker, så er det en del som insisterer på at de veit. Veit at det er best å vedta at ungene i kommunen ikke skal ha lekser, for eksempel. Det ble vedtatt i min hjemkommune her i forrige valgperiode av et kommunestyre ledet av en AP-ordfører. I samme periode vedtok de samme folka at elevene skulle klare seg uten lærebøker, samtidig som unga skulle undervises etter en ny læreplan.

En skulle tro at partier som går til valg på sosial utjevning har en sosialt utjevnende skolepolitikk. I stedet synes flere av dem at det er lurt å dytte det usolidariske inn, som å gå for skroting av fraværsgrensa eller å vente så lenge med å regulere generativ KI at lærerne endrer sin skriveopplæring bort fra det vi veit funker.

Store deler av venstresida tror at utjevnende skolepolitikk er å snakke pent om mer praktisk orientering og oppgradering av statusen til yrkesfagene. Det er ikke sosialt utjevnende at de mener det.

Praktisk orientert opplæring er supert. Vi hadde også trengt det i for eksempel lese- og skrivefaget norsk, men det er dust å gå inn for det uten å være ærlig på at det er noe av det dyreste vi kan drive med. I hvert fall om en tenker at samtlige faktisk skal få opplæring av en lærer som har tid til dem (les: delingstimer der klassene er for store til sånt). Sosialt utjevnende skolepolitikk krever at en tar seg råd til det.

Og statusen til yrkesfagene, hvor lenge har vi ikke ønsket endring her? Selv jobba jeg lenge på en sammenslått videregående skole. Først tenkte en at statusen ville øke når en slo byens tre skoler sammen. Så tenkte en at om en samlet alle i det samme bygget, ville det skje. I dag kan ikke gutta som jobber på verkstedet få skiftet fort nok før de skal i kantina. De andre elevene ser ned på dem. Det har de sannsynligvis lært hjemme eller et annet sted de henger på fritida. Det får ikke skolepolitikk gjort noe med.

Når 40% av gutta fra 5. trinn og oppover ikke har leseforståelsen som gjør at de kan klare seg i arbeids- og hverdagsliv. Det er sånt skolepolitikk kan gjøre noe med, så hvorfor i himmelens navn hiver vi iPader og ikke bøker på dem?

Det står verre til med skrivinga, for det bygger på lesing og er i tillegg enda vanskeligere å få til, og dessuten var resultatet så forstemmende sist det ble målt at vi sluttet å måle det. Men tro det den som vil, en trenger også skrivekompetanse for å greie seg videre.

Det visste samfunnsbyggerne som gjorde skriving obligatorisk for alle elever på 1800-tallet. Leser en deres begrunnelser, handlet det også den gangen om praktisk nytte, medborgerskap og utvikling av tenkning og språk. De visste at ved å løfte alle inn i skriftspråket, ville flere få større adgang til makt i eget liv. Begrunnelsene deres var, ja, sosialt utjevnende.

Venstresidas skolepolitikk når det kommer til lesing og skriving har til nå vært tafatt. Hvis skolen skal motvirke sosiale forskjeller, må skolen bli mer motkulturell, altså mer skolsk. Jo mer en detroniserer læreren i rommet, jo mindre skolsk blir det.

Jeg kan selv på ramme alvor mene at utforskende aktiviteter er flott. Men. Utforskende aktiviteter krever at en del greier er på plass. Språket, kunnskapen, innstillinga, ja, også de samme delingstimene som er praktiske fag til del om læreren skal rekke rundt fordi elevene ikke kan utforske i vilden sky, men ved hjelp av solide stillaser.

Det samme, delingstimer altså, er også nødvendig om det vi veit er god skriveundervisning skal leve side om side med generativ KI i klasserommet. Og hvis venstresida ikke har råd til det, så må de i det minste tørre å være motkulturelle. La lærere være lærere og skole skole.