Om sommer, et sabla godt dikt, radbrekking av et annet dikt og den følelsen av at nå går det virkelig snart åt skogen. Og at det er Peter Thiel sin skyld.
I sommer var det meste lettere. Det er gjerne det.
Jeg kjenner allerede her at dette ligger an til å bli en flokete og selvsentrert tekst. Egentlig handler den om døde språkmodeller, eller det noen kaller kunstig intelligens, men den må en omvei rundt noe poetisk som kan si noe om det som ødelegger.
Denne høsten og vinteren gikk uten den lesinga som jeg kanskje trenger mest. Den lystbetonte, som går etter innfallsmetoden og som gjør at jeg ramler borti ei bok jeg aldri hadde lest om det ikke var for noe som sto i ei bok jeg tilfeldigvis leste fordi den ble slengt over fra seilbåtnaboen en sommerkveld i forfjor. Som en slags anbefaling.
Boka innledes av et dikt som har sittet i meg siden.
Uansett hvor ubegripelig det er når Yeats blant annet skriver:
«The falcon cannot hear the falconer
Things fall apart; the center cannot hold»,
er det som jeg skjønner noe jeg ikke har skjønt, at jeg har skjønt, før jeg leser det.
Jeg kommer på hvor jeg satt på lesesalen da jeg skulle ta en eksamen i litteraturvitenskap. Jeg jobba altfor mye på den tida. Hadde tatt over en krakilsk klasse som hadde spist kontaktlærere til frokost. Sa ja fordi jeg trengte godvilje og overtidsbetaling, vikar uten ped, som jeg var.
Ikke var jeg blitt voksen, heller, så jeg dro fortsatt på disse underyter-strategiene mine når det kom til studier, som gjorde at jeg f… ikke klarte å lese pensum før rett før. I dag hadde jeg brukt KI, garantert.
Og jeg aner ikke hvor jeg hadde plukket opp at jeg skulle konsentrere meg om den delen av det litterære pensumet som angikk romantikken, som jeg skulle lese med Paul de Mans briller. Jeg aner virkelig ikke. Men jeg hadde fått med meg at uansett hvilket dikt jeg fikk til analyse, uansett, skulle jeg ende opp med konklusjonen om at meninga i det var å bryte ned det som til da hadde bestått.
Så jeg gjorde det. Satset alt på dette kortet. Dette var 1997. Mekanisk brøyt jeg den ned, denne lyriske tilstanden i rom. Min tolkning av oppskriften fikk laudabel sensur, som det het i de dager. Alt var ikke bedre før.
Det var først da jeg, 24 år seinere leste diktet som innleder Joan Didions Slouching towards Bethlehem, at jeg erkjente hvilken brytningstid romantikken var, om ikke annet, så i epoker etterpå som liknet. Hvordan oversetter en slouching, forresten?
Og da jeg spekulerte på Didions grunner for å ta med diktet som avsluttes med:
«And what rough beast, its hour come round at last
Slouches towards Bethlehem to be born?»,
tenkte jeg at selvfølgelig tar hun som skriver på slutten av 1960-tallet, i sin brytningstid, med seg dette uhåndterlige diktet fra 1919.
På tross av at jeg ikke helt finner sammenhengen i det, luller jeg meg inn i at helheten ikke trengs, fordi delene står som påler og viser hvordan mening er der likevel. Hvordan fragmentene skal ta oss herfra.
Klassen var forresten grei, den. Kanskje var de lei av å spise kontaktlærere til frokost. Kanskje var det noe annet de hadde drevet med og spenninga var endelig utløst. Det var ingen kraftanstrengelse å være sammen med dem, og jeg sier ikke det for å si noe om hvor flink jeg var, for jeg var ikke det.
Boka som førte meg til Yeats sitt dikt, den fra båtnaboen sommeren i forfjor, var Lena Lindgrens essay, der hun blant annet driver digital klappjakt på Peter Thiel. Da jeg var ferdig med Ekko. Om algoritmer og begjær, var jeg smittet av hennes urolige fascinasjon for mannen som har tjent seg søkkrik på disruptiv teknologi.
Selvfølgelig endte også jeg på digitaljakt. Slouching towards Betlehem var intet mindre enn Peter Thiels bokanbefaling på et eller annet nettsted. Kanskje fordi Didion prøver å sette ord på sin tid, en der så mye så ut til å bryte ned det som til da hadde bestått.
Jeg anbefaler deg som ikke har lest diktet «The Second Coming», om å gjøre det. Det første jeg tenkte etter å ha snakket med ChatGPT for første gang, var at det blant annet er pengene til Peter Thiel som er investert i teknologien som nå skal gjøre enda flere mennesker irrelevante. Og at også han, Thiel altså, har lest diktet om beistet som er på vei til å bli født i Betlehem.
Det har vært helt vanlig, gjennom historien, at makthavere har tjent på menneskers redsel. Vi skal ikke være redde for beistet, men heller forsvare fellesskapet det angriper.
Gammal sur lektor 