Langlesing i digitaliseringens tid

Velkommen til klasserommet. Vi starter med å be 30+ ungdommer om å legge bort mobilen. Avhengigheten slutter nemlig ikke idet de går inn skoledøra, og nei, skolen skal ikke sluke selvopptattheten for å gjøre seg relevant.

Jeg må stadig skjerpe meg. Noen ganger går det fort over, mens andre ganger gjør det mer inntrykk. For tre-fire år siden hadde jeg en av det slaget skjerpings som satt i en stund. Det startet da jeg tok meg i å reise meg fra bordet, der jeg satt etter helgefrokost og leste i en avis.

Hver skoledag ser jeg elever gjøre det samme. Den eneste forskjellen, og den er ganske vesentlig, er at mange av dem bryter av lesingen før den egentlig har startet. Selv en oppgaveformulering kan ta for lang tid.

Tilbake til avbruddet, der jeg reiste meg den søndagen, midt i en artikkel, og jeg gjorde det på en så selvsagt måte, at det slo meg at dette ikke var første gang. Jeg tok en kikk på artikkelen, og det var ikke noe galt med den. Hva var den egentlige grunnen til at jeg hadde avbrutt meg selv?

Det er så kjedelig, forklarer elever. Skal vi lese alt det? sier noen i møte med det jeg tenker er et minimum av tekst. Noen sier ingenting, de bare lar være og vet kanskje at ved å holde kjeft blir det mindre bråk med leselæreren. Det er ikke så vanskelig å skli under radaren i et klasserom med tretti andre.

Da jeg tidligere i år leste at lesing på mobilen ødelegger konsentrasjonen, kjente jeg meg igjen. Det viser seg at nettlesing med stadige avbrudd, gjør hjernen så vant til avbrytelser at den etter hvert begynner å  avbryte seg selv. I tillegg kommer at skjermlesevanene, kjapp skrolling gjennom feed, er blitt universell lesestrategi, i møte med .pdf så vel som instagram.

Det er mot denne bakgrunnen foreldre ikke vil at ungene deres blir utstyrt med skjermer for tidlig i skolen. Som om det er skjermer det er mangelvare av der hjemme. Det er ikke det. Som om vi visker ut sosioøkonomiske forskjeller av å kjøre på med mer skjerm i skolen. Vi gjør ikke det. Romanlesing kompenserer sosiale forskjeller. Øyekontakt i samtale om det vi har lest gjør sannsynligvis også det.

Det er mot denne bakgrunnen lærere kjemper for læreboka, også på papir. Det kan se ut til at det forblir en kamp mot vindmøller eller virusteppe, for aldri er det brukt mindre penger på papirbøker enn i fagfornyelsens år.

Når jeg spoler tilbake til søndagen jeg opplevde å ha blitt en elendig leser, er det til at jeg lovet meg selv å begynne å lese ordentlig igjen. Ikke bryte av noe interessant med mindre noen trenger legehjelp eller bikkja driter inne.

Det var ikke gjort i en håndvending. Hver gang impulsen til å gjøre noe annet meldte seg, måtte jeg stå i det. Det tok likevel ikke så lang tid. Jeg er blant de heldige som fordi jeg har lest mye helt siden jeg var barn, har lesestrategier som kunne slås på igjen.

Det er det forsvinnende få elever i grunnopplæringen i dag som har. Det burde bekymre folk som signerer rammeavtaler for innkjøp av skjermer, men det gjør det ikke. Det bekymrer bare folk som Knut Hoem, som  har det med å gå i mer eller mindre fintfølende dialog med norsklærerne, for eksempel når han synes det er dust at vi ikke leser Bjørneboes Jonas med alle elevene våre.

Jeg tankeeksperimenter og lar Hoem bestemme, sammen med skokken av foreldre og høgskolelærere som mener det er dust med lekser. Hvor lang tid tar det å lese en roman? Jeg leser en side i minuttet, hvis jeg ikke faller i staver underveis, noe som er den beste måten å lese på.

La meg likevel samlebåndlese en gjennomsnittslang roman, og bli ferdig på fem klokketimer. Mange elever trenger minst dobbelt så lang tid. I tillegg må vi jobbe mye med forståelse og tolkning underveis. Hadde vi sluppet vurderingsspøkelset, kan vi komme unna med fire uker, og da veit vi at ikke alle har lest hele boka.

Selvfølgelig hører romaner hjemme i klasserommet, men monner det? Flere og flere elever blir fratatt lærebøkene sine og sitter tilbake med skrolletekster. Hva skjer med lange og komplekse tekster som trenger konsentrert lesing, når de blir gjort til skrolletekster? De blir skrollet. De mister sin sammenheng og inviterer til noe morsommere, som for den som kjeder seg heldigvis er et tastetrykk unna. Vi skal selvfølgelig minne om å bruke andre lesestrategier når lesinga er på skjerm, men det krever uansett konsentrasjon.

Jeg har sagt det før, og kommer til å si det igjen. Det er mye bra med digitalisering, men å tvinge elever til enda mer skjerm, det er til å grine av.