Om å få seg en ordentlig jobb

Jeg begynte å jobbe som lærer høsten 1995. Den gangen hadde jeg ikke pedagogisk utdanning, og egentlig hadde jeg akkurat startet på hovedfaget mitt, men jeg manglet penger, og jeg hadde alltid hatt i bakhodet at lærer, jo, det var en mulighet.

– Jeg kan jo alltids bli lærer, er et utsagn jeg fortsatt hører. Det gir en fornemmelse av at dette er jobben som ikke står øverst på lista.

Jeg tok en vanlig vei inn i yrket, gjennom diverse vikariater. Det første halvåret var på flere ulike skoler i kommunen, før jeg landet der det første lange vikariatet kom. Det var en ungdomsskole og jeg ble værende i over tre år.

Det var som det var, og fortsatt er, uten pedagogisk utdanning: sommeren var tida for ny usikkerhet rundt om jeg hadde jobb neste skoleår. Jeg husker det ikke som en stor greie, for jeg var ung og uten banklån, og tenkte at det ordnet seg til slutt, noe det også gjorde. Når jeg tenker etter, er jo dette en kjent situasjon for mange med pedagogisk utdanning også.

En høst, ikke så bratt som denne, men bratt nok for en som var i tjueåra, fant jeg en stillingsannonse i Norsk lysningsblad, som lå og slang på personalrommet. Det var en opplæringsstilling i en etat som drev med fellestjenester til departementene. Søknadsfristen var gått ut, men da jeg tok kontakt, ble det sagt at jeg kunne søke.

Januar 1999 fikk jeg fast jobb og eget kontor. Der hadde jeg både egen telefon og pc, noe som ikke var en selvsagt ting for en som var vant til å ta jobbsamtaler på en fellestelefon på personalrommet og dele pc med de andre på arbeidsrommet. Fast jobb var også uvant.

Det var som om jeg endelig hadde fått en ordentlig jobb. Som om jeg ikke hadde jobbet fra før. Jeg vet ikke hvor den tanken kom fra, men det var det jeg tenkte de første ukene på denne nye jobben, selv om jeg samtidig kjente på hvor høl i huet det var å tenke noe sånt.