Kan vi effektivisere læring?

Tre av snubletrådene vi daglig legger ut i klasserommet er at vi bruker maskinvare som ikke er tilrettelagt for læring, at Internett som kilde har det med å trumfe lærebøkene og at enøyd blikk på digitale læremidler tvinger elever og lærere til å sose enda mer på maskinene enn vi hadde behøvd.

Jeg begynte å jobbe i digitaliseringsbransjen i januar 1999. Jeg er ganske sikker på at ett av kriteriene for at jeg fikk jobben, er at jeg var blant de få på intervju som den gangen hadde erfaring med opplæring på pc.

Den erfaringen var begrenset til ene- eller gruppetimer på skolens datarom. Her hadde jeg sittet og svettet sammen med elever som trengte et spesial-pedagogisk tilbud. Et klassisk eksempel på at lærervikaren uten pedagogisk utdanning tok seg av slikt, mens den som satt på skolens spesial-pedagogiske kompetanse, var på kontoret sitt. En av elevene var så uvillig til å gjøre noe faglig, at jeg så det som en seier da jeg i slutten av en time fikk denne utskriften: «Jeg liker ikke norsk særlig ikke når jeg har Cathrine».

I dag er situasjonen en annen. Maskinvare er gått fra å være en knapp ressurs til å ligge i alles hender og det helst hele tiden. Norge er på digitaliseringstoppen. Ansatte i departementer har sluttet på bruke pc’en sin som settebord med duk og blomster og elever bruker den med største selvfølgelighet. De aller fleste av oss tar for gitt at vi kan gå i bank og offentlige kontorer på nett, og når vi eventuelt freser på grunn av trege linjer eller krøkkete grensesnitt, har vi for lengst glemt hvor tungvint og tidkrevende det var da vi faktisk måtte møte opp til disse tjenestene fysisk.

Det ligger altså en udiskutabel vekstmulighet i digitalisering, og mye av motstanden vår handler også om at vi ikke er spesielt begeistret for endring, med mindre den umiddelbart kan tilby oss noe bedre, uten at vi må jobbe for det. Når denne effektiviseringsgevinsten skal tas ut i skolen, er det likevel en del snubletråder som gjør at vi kan tryne skikkelig. Paradoksalt nok snubler vi mest når vi lukker øynene for at også læring krever vilje til jobbing.

Ett av de morsomste digitaliseringsprosjektene jeg jobbet med, innebar blant annet å overbevise en haug nessekonger i departementene om et nytt system. Det satt langt inne for flere, og det holdt ikke med presentasjoner om fortreffelig funksjonalitet. Mange var ikke med før de så at dette faktisk funket til det bedre i et departement nær dem. Minnet om denne innstillingen har fulgt meg siden. Det var ikke nessekongene vi skulle overbevise, for de var ikke overbevist før deres saksbehandlere på fagområdet var overbevist. Først da tok lederne sine beslutninger.

Nå er jeg kommet til skolen.

Kanskje har også saksbehandlere i departementene siden den gang mistet selvtilliten, men det er fortsatt ganske slående hvordan både administrative og pedagogiske systemer er og blir innført i skolen. Det som slår hardest er i hvor liten grad mange av dem er tilpasset arbeidsoppgavene her. Fordi jeg har jobbet med digitaliseringsprosjekter, har jeg erfart hvor viktig det er å ha brukerne på laget. Det er enkelt og greit en suksessfaktor.

I skolen sitter jeg i bruker-enden av prosjektene og det er ubegripelig hvordan beslutningstakere med varierende digital kompetanse kan tro at de kan gjøre gode beslutninger uten å ha flere brukere med. Jeg hadde bare ikke tort, og hvorfor i all verden tørre når det er så enkelt å gjøre det bedre, nemlig ved å lytte til fagfolk.

Digitaliseringsslaget i den videregående skolen står for øyeblikket både i skolens administrative ryggrad og i klasserommet. VIS er et akronym som ikke bør forveksles med betydningen av selve ordet, men gir navn til systemet som skal innføres på landsbasis til tross for at rektorene i Viken forteller alle som vil og ikke vil høre at dette bare ikke går. Jeg går videre til klasserommet.

For motvillige lesere ønsker jeg å gjenta at det er vekstmuligheter i digitalisering. Jeg gjentar det på grunn av tendensen å kalle lærere bakstreverske når vi ønsker å ta opp snubletrådene som ligger i dette potensialet. Som om innkjøp av x antall nettbrett i seg selv er en framtidsrettet handling eller vitner om digital kompetanse.

Avslutningsvis gjentar jeg spørsmålet og svarer foreløpig ved å ramse opp tre snubletråder, som jeg skal utdype i neste innlegg.

Spørsmålet var: Kan vi effektivisere læring?

Tre av snubletrådene vi daglig legger ut i klasserommet er at vi bruker maskinvare som ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for læring, at Internett som kilde har det med å trumfe både lærebøker og lesestrategier – og at enøyd blikk på digitale læremidler tvinger elever og lærere til å sose enda mer på maskinene enn vi hadde behøvd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s