Mer praksis og lek uten fest og basar?

Det blir en del gjentakelser om dagen, av at læring må bli mer praktisk orientert. Det er det mange gode grunner til. De siste årene har det gått inflasjon i teori- og pultorientering, i den forstand at lesefag (les: testefag) er styrket på bekostning av kortere dager og praktiske innganger. Dette har rammet småskolen særlig hardt.

Hardt har det også rammet ungdomsskolens elever at time etter time med valgfag forsvant, og at de praktisk-estetiske fagene som ble igjen, lider under mangel på faglærere og materiell.

Når også delingstimene forsvinner, i kommuner med dårlig økonomi eller dårlig skolepolitikk, ja, da er det jo fint at læreplanene er blitt såpass åpne at en kan drive med utforsking og refleksjon i OneNote i stedet.

Gutta sakker akterut. Volden øker, særlig i barneskolen, noe jeg har skrevet om før. Mobbinga øker. Skolevegringa også. Selvfølgelig.

Mens det meste funker fint mange steder, er det knapt til å bære andre steder. At flere ikke vil være der en i stadig flere timer stort sett skal sitte rett opp og ned, og det sammen med folk som slår og skriker og hiver og fryser ut, er forståelig. Det er et under at ikke flere blir skolevegrere.

Som om det ikke er nok kok, får skolen mer trykk fra bekymrete fagfolk og foresatte som ber om mer lek, praksis, leselyst og tilrettelegging. Noen ganger har jeg lyst til å si at få unga til å lese og leke hjemme. Tål bråk og mas og høytlesning og protest på grensesetting der. Men jeg veit jo at de fleste ikke er så teite at de i stedet bruker skjermen som barnevakt.

Samtidig finnes det mange nok klasserom der det er tatt for langt.

Det er ikke sunt for unger som har forutsetninger til å ta del i et fellesskap, at de slipper å gjøre nettopp det. For at fellesskap skal funke, må normer gjelde alle. Er det kosedyr-dag hver fredag, skal dyret være hjemme resten av uka. Er vi enige om at vi sier unnskyld når vi har krenket noen, gjelder det også for dem som blir så sinna at de slår. Sånt noe.

Og det blir risiko for at ymse praktisk orientert undervisning har lav verdi når krybben er tom. Når friminutt kortes inn, fordi skolen ikke har råd til inspeksjon og det dessuten blir så mange konflikter der ute.

Når nevnte teori- og pultorientering drar krafta ut av enhver, og en skal gjøre skolske aktiviteter mer spiselige for elever med lopper i blodet, fordi de blir ekstra urolige når det er så mange i rommet at læreren ikke får fulgt dem opp. Jo, da gjelder det å trylle fram avbrekk, estetikk og lek i opplæringa.

Det er fint med avbrekk, alltid, men kan vi få én ting av gangen? Jeg husker lesebingo-arket som kom med hjem en gang, og som skulle stimulere til lesing, noe som var fint, men hvorfor ti minutter her, og så der, og så skulle ungen lese på trampolina eller i dusjen?

Det er nok godt ment, men det blir ikke mer leselyst av å hoppe mens du leser. Jeg har også mine tvil til hva den lesende da får med seg. Ikke er det særlig trygt, heller. Her kommer jeg på en annens oppgitthet over en lekbasert opplæringsgreie, da fjerdeklassingen skulle løse matematiske oppgaver mens balanserende på line. Det ble brukket skrivehånd og spolerte ballsportaktiviteter på fritida ei god stund framover.

Jeg er for mer praksis, estetikk og lek i opplæringa, men kan bli skeptisk til hvordan. Det er blant annet basert på at praktisk orientert undervisning er minst like dyrt og krevende som annen opplæring. Det er også fordi jeg som forelder har erfart at skolen prøver å få dette til innenfor knappe rammer. Det må ikke, men kan føre til banalisering som overgår disse litt tåpelige anekdotene mine.

Vi må innse at de to ekstra årene som det økte timetallet på småtrinnet har gitt, må ut. Få seksåringene tilbake i barnehagen eller i et dedikert førskoleår. Det andre året bør også ut. I timene som er igjen, trenger alle lærere, uavhengig av kommuneøkonomi, reell mulighet til å drive undervisning vi veit virker.

På ungdomstrinnet må nok en del timer konverteres fra lese- til praktisk-orienterte fag. Til det trengs langt flere faglærere i disse fagene. Ellers blir det snekker-bingo og symaskin-samtaler, og da kan unga like gjerne regne og lese, men da heller i halv klasse og i halvparten av timene, så lærerne rekker å undervise dem.

Uansett hvor og hvordan blir det dyrt: å endre til faktisk praktisk betyr mindre grupper. Å vise og hjelpe hver enkelt med å få det til, i praksis, krever tid til den enkelte. Det handler nemlig ikke om å fylle ut et bingoark, uansett om faget heter sløyd eller norsk.

Kanskje var det en erkjennelse av at dobbeltarbeidende voksne gir mindre tid til lesing, lekser, lek og uteliv der hjemme, og at det var derfor unga ble låst til pultene i stadig flere timer, kun avbrutt av litt tøying og linedans og tombola ved ujevne mellomrom. Men oppbevaring er ikke læring.

Det er åpenbart for alle som har vært mer enn ett kvarter på en naturfag- eller sløydsal at det er helt på trynet å dytte 25 eller 32 elever inn dit samtidig. Det er det også for oss som har vært i et helt vanlig klasserom der elever løser matte- eller skriveoppgaver. Verken voksne eller unger får nok hjelp i sånne rom.

Kanskje må kommunene finansiere høyere kvalitet på opplæringa ved å halvere både timer og klasser, og så får staten finansiere oppbevaringa resten av dagen på en annen måte. Ingen flere penger, sier du? De får minne om at nøkkelbarn som dro hjem og satte på potetene ble selvstendige, da kanskje.