Språkmodeller skriver ikke. Det gjør heller ikke elever som bruker språkmodeller til å generere tekst. Skriving handler ikke om sannsynlighetsberegning. Skriving handler om skriving.
Det var på 1800-tallet at det ble bestemt at alle i Norge skulle lære seg å skrive. Før det var det bare når foreldrene ba om det, at unga fikk skriveopplæring. Vi veit alle hvilke foreldre og unger det var. Uansett, da det ble bestemt at vi skulle ta oss råd til at alle skulle lære det, var det med akkurat de samme begrunnelsene som folk som har greie på skriving bruker i dag.
For det første har det praktisk nytte. På 1800-tallet fantes det vettuge folk som også satte denne nytten i forbindelse med ikke å bli lurt. For det andre handler det nå, som da, om demokratisk deltakelse. Samfunnet trenger borgere som er i stand til å delta i tekst- og skrivepraksiser som tidligere bare var tilgjengelige for de mest privilegerte. Og for det tredje handlet det om språklig og kognitiv utvikling.
Disse tre begrunnelsene forteller oss hva og hvor viktig skrivinga er. De forteller oss også noe om hvor vanskelig den er. Det å tilegne seg skriftspråket for ikke å bli lurt, kunne bli en myndig borger og stadig utvikle språket og tanken, ja, det er ikke noe vi bare genererer.
Det er på høy tid å revurdere hvilket språk vi bruker når vi snakker om store språkmodeller. Vi bruker feil ord, eller rett sagt misvisende metaforer. Det synes jeg vi skal slutte med.
Først ut av metaforene vi bruker for å flørte med teknologi vi ikke forstår, er kunstig intelligens. Intelligens er å lære, tenke, ja, til og med å forstå at en tar feil. Språkmodeller er langt unna noe sånt.
Copilot og ChatGPT og sånt er regnemaskiner. De beregner hvilke ord som mest sannsynlig følger hverandre som svar på en ledetekst. Dette kan de fordi de er trent på store mengder tekst, som det kan se ut til at de reproduserer, men det er altså sannsynlighetsberegning.
De tenker ikke. De beregner. Noen ganger feilberegner de. Da er det ikke snakk om at de juger. Ei heller at de hallusinerer. De feilberegner. I motsetning til kalkulatoren, som regner riktig. Språkmodellene er cirka-maskiner. Det blir aller mest synlig i fag der vi ikke opererer med to streker under svaret – eller på små fagområder der det ikke finnes så himla mye tekst å trene på. Som norskfaget.
Så lenge vi kaller dette her for kunstig intelligens, er vi med på premisset om at maskinene eller modellene nesten er som oss. Fordi vi kan gå i det som kan se ut som en dialog ved hjelp av ledetekster som vi har tenkt ut og skriver, så overfører vi våre egne handlinger på maskinens svar.
Derfor kan vi finne på å si at den svarer oss. At den sier noe. At den tenker, eller skriver. Men den gjør ingen av delene. Den beregner, og feilberegner. Og den er programmert til å holde dialogen i gang. For hver gang vi skriver en ledetekst eller kopierer inn tekst vi ber den ta stilling til, forteller vi om oss selv. Det at vi gir fra oss mer og mer tekst som sier noe om oss selv, er det vi som taper på og de som eier maskinene som har alt å vinne på.
Men fordi det sitter folk som bestemmer over skolen som er livredde for å bli akterutseilt (jeg er redd de er på min alder og ikke har helt greie på dette digitalgreiene), skal alle elever og lærere bruke cirkamaskinene til alskens i alle fag.
Så om det ikke var nok at vi bruker brorparten av pengene vi tidligere brukte på lærebøker på lisenser, og fortsatt ikke har tatt det helt inn at flere elever enn noen gang ikke kan lese, skal vi nå bruke resten på cirkamaskiner som noen liker å kalle kalkulatorer, eller enda verre: intelligens som skriver, svarer og tenker for oss.
Noen tror til alt overmål at det skal gå an å lære mer av sånt. At det å sette bort læringsoppdraget skulle gjøre oss glupere. Det kan sikkert gå for glupe folk som aktivt søker å forbli glupe, kanskje særlig dem som har fått seg en utdanning og lært seg å skrive, skikkelig bra, for eksempel. Men for en tretten- eller søttenåring som foreløpig ikke kan skrive helt selv?
Og bare for å nevne det. Når flere enn noensinne ikke kan lese, hvordan tror de som bestemmer over skolen det da står til med skriveferdighetene? Det er en nobrainer. Men noen har tydeligvis så tungt for det at de kunne ha trengt at vi testet sånt i nasjonale prøver.
Da kunne det jo tenkes at de måtte slutte å leke butikk og i stedet la skole være skole. Det hadde vært noe.
Gammal sur lektor 
Tak for et virkelig godt skriv. Jeg er enig i din diagnose, men nok ikke i, hvilke konsekvenser du drager af den.
Det er vigtigt for alle at læse at skrive og læse – og KI hjælper ikke med det. Når det alligevel giver god mening at lære at anvende KI, hænger det sammen med den samfundsmæssige udvikling. Denne kan naturligvis bruges som en stor undskyldning for al dårligdom. Men for mig betyder det, at vores unge vil bruge teknologien, og derfor bliver vi nødt til at kende til teknologien og lære dem at bruge den på måder, som kan understøtte deres myndighed og kognitive færdigheder i stedet for, at disse udliciteres til sandsynlighedsberegnende maskiner. Og hvis man lære at anvende maskinerne, så man ikke udliciterer refleksion, skrivning og ræsonnoment, så kan de støtte det, de ellers risikerer at erstatte.
Det håber jeg i det mindste – og det er grunden til, at jeg selv forsøger at lave didaktisk udvikling med KI på den professionsuddannelse, hvor jeg er ansat. Man kan skelne mellem at bruge teknologi til at overtage kritiske funktioner – men man kan også bruge teknologi i et partnerskab, hvor man arbejder med, hvordan man kan blive endnu bedre til kritisk refleksion og udvikling sin skrivekompetencer.
LikerLiker
Jeg er enig med deg i at vi ikke skal lukke øynene for denne teknologien i skolen. Det aller viktigste er at elever får forståelse for den og hvilke interesser den tjener. Når man har denne forståelsen, og man har utviklet selvstendige lese- og skriveferdigheter, er det ingen heksekunst å samtale med modellene på en måte der en kan finne ut hva de kan bidra med og ikke.
LikerLiker
Eit par moment
Teknologi av i dag vil vere gårsdagen sin teknologi i morgon, det betyr at teknologi av i dag er truleg ikkje relevant for born på seks år når dei kjem ut i arbeidslivet om tjue år, derimot vil teknologi av i dag vere relevant når ein kjem på profesjonsstudier.
Det bør ventast at om tjue år kan det vere kvantemaskiner som er den nyaste teknologien. Då vil det vere bortkasta å tileigne seg denne midlertidige dugleiken chatgpt. Omtrent som om min generasjon skulle ha hatt faxskurs.
Ein må derfor sjå etter dei varige dugleikar born bør opparbeide. Det er først og fremst utvikling av kognitive evner. Det må skje i eit tempo tilpassa hjernen vår.
Langt viktigare for profesjonsstudier i pedagogikk enn å nytte siste teknologi ville vere å setje seg inn i moderne nevrologisk vitskap slik at ein kan leggje til rette for å at elevar faktisk innarbeide kunnskap, opparbeider dugleikar og erkjenner innsikter som dei kan byggje sin kognitive kompetanse vidare på.
Verken problemløysing, kritisk tenking eller kreativitet er domeneuavhengig. For å lykkast i desse må ein først tileigne seg mykje innsikt, forståing og kompetanse, først då kan ein løyse, innsjå og skape. Den verste setninga brukt innan konspirasjonsteorier er «I’ve done my own research», denne forestillinga om at ein kunne berre leite det opp dukka opp mot slutten av 90-talet med såkalla twenty-first century skills. Ein kan ikkje berre leite opp noko, ein må ha tileigne seg innsiktene innanfor fagområdet før ein kan vurdere element innan fagområdet.
Sentrum i utdanning burde vere den fremste menneskelege faktoren, hjernen vår, ikkje rådande snart forelda reiskapar, fordi så lenge vi er menneske kjem vårt mest karakteristiske attributt til å vere hjernen.
LikerLikt av 1 person
Det er umuligt at spå om fremtiden, så også derfor bør børn lære almene kompetencer som eksempelvis skrivning og kritisk tænkning. Desuden bør alle få mulighed for at udvikle en teknologiforståelse, så man kan forstå den omverden, man til enhver given tid befinder sig i.
Men når man lærer disse ting, kan det også være givtigt at forholde sig til de teknologier – og især hverdagsteknologier – der findes. Visse teknologier lever også længere end 20 år. Lad mig bare nævne alfabetet, cyklen og computeren.
LikerLiker