En dings hver har unga hatt i årevis, men det som av forrige kunnskapsminister ble kalt en satsning på lærebøker, har altså foreløpig ikke klart å hoste opp det samme, altså en til hver. Og imens daler leseferdighetene ned i skjul.
I mai i fjor tok regjeringa sats og bladde opp 150 millioner til lærebøker. Det høres mye ut, men det er mange elever her til lands. De fleste av dem klarer ikke å trekke ut relevant informasjon av det de leser, selv ikke når de er 13 og ifølge læreplanen har jobbet med lesing som grunnleggende ferdighet i alle fag siden de var 6. Det kan virke som noen, eller mange, har kastet gode penger etter dårlige, lenge.
Jeg veit det er mange som er allergiske mot nasjonale prøver. Kanskje fordi de har skoleledere eller -eiere som bruker dem til å framheve eller sammenlikne skoler, noe som ikke er hensikten.
Poenget er å holde rede på hva elever i landet kan. Nå kan de snart ikke lese. Jo lenger prøver viser fallende leseferdigheter, jo viktigere er det å beholde de prøvene. Hva skjer om vi kutter dem ut? I smått spares det kanskje noen kroner og noen slipper dustete håndtering av resultatet, men i stort kniper vi øynene enda hardere sammen mens klasseskillet øker.
Siden i fjor økte andelen 13-åringer som ikke kan lese på det nivået som trengs for å klare seg i arbeidslivet. Nå utgjør de en tredjedel av elevene. Smak på den tredjedelen. Dette er folka som helst skal komme seg ut i jobb, finansiere pensjonen din og sånn.
Helst skal de leve gode liv også. Livsmestring, kaller noen det. De skal kunne hjelpe unga de får med skolearbeid eller kunne skrive den klagen på det nav-vedtaket. Helst kunne stille opp for flyktninger eller andre i nærheten som har det dritt. Ikke sitte fast i bobla. Ikke bli lurt av kjedebrev, obskure telefonselgere, falske nyheter eller influensere som sender dem til Tyrkia for å bruke penga de ikke har på rumpeimplantater. Sånt noe.
Det de blant annet ikke får til når de leser, er å «vurdere hvilken informasjon som er relevant». Eller, her juger jeg. Akkurat den evnen er det de færreste som har. De som har den, utgjør under en tredjedel av 13-åringene, de er altså færre enn dem som har så dårlige leseferdigheter at de kommer til å slite med videre skolegang og samfunnsliv.
Klarer vi å ta inn hva som ligger i dette at vi som bor i det landet som bruker mest på opplæring per elev de siste åra har klart å sose bort så mye penger at flere enn meg burde være ikke bare sur, men sinna?
I en mye delt kronikk ble det forklart med overgangen til digitale enheter i skolen. Ja, det er funnet sammenheng mellom infrastruktur og fallende lesekompetanse, men det klareste funnet handler om at Norge er det landet med den mest avanserte og tilgjengelige infrastrukturen. Og da snakker vi i aller høyeste grad om fritida.
Det forsterkes av at hver og en elev også på skolen nå har hver sin dings, særlig når læreboka mangler, men det rammer aller heftigst på fritida. Det er her unger sikkert kunne ha kjedet seg mer, både hjemme og på skolen.
Noen av dem kunne også hatt godt av å møte mer grensesetting fra dem som har ikledd seg rollen som voksne der hjemme. Du veit, de der som fortsatt synes det er litt skummelt med gråt og sinne, og som bruker overskuddsenergien som ordentlige foresatte av naturlige grunner ikke har, til å gå løs på folk som forsøker å sette grenser.
Men okei, skolen bidrar til elendigheten. Leseopplæringa i skolen har i størst grad feilet når det kommer til langlesinga. Det kan se ut til at vår iver etter å høre på elevene, har ført til at også vi, ikke bare kompisforeldrene, krever for lite. Der for eksempel danske og finske elever oppgir å lese langt lenger enn norske, så leser de også bedre. Et mer positivt forhold til lesing har de også.
Det er rart med det. Det er ikke farlig å lese. Det er det på tide at flere med ansvar tar innover seg, på en mer forpliktende måte enn å sette av ei halv bok til hver på budsjettet. De burde pinadø gi hver eneste elev ei bok per fag hvert år de går på skolen herfra og ut. Make kunnskap great again, liksom.
Gammal sur lektor 