Det er fortsatt størrelsen det kommer an på

Alle husker hvordan det var å gå i 9. klasse (som het 8. klasse da jeg gikk der). De som ikke husker, har klart det de fleste ønsker, å glemme.

Det er et privilegium å få leke flue på veggen i klasserommet der en annen har ansvaret for klasseledelse og undervisning. Et særskilt privilegium er det å få lov til å leke sånn langs veggene rundt en 9. klasse. Å gjøre det får også minneboka i gang, for å si det sånn.

Minnene om det rommet, som jeg husker fra jeg var 14 og fra jeg var lærer for 14-åringer. Vi som har vært i sånne klasserom veit at noen fikser det fint, uansett.

Vi veit også at noen trenger å reise seg og vandre ut av det rommet. Hvis du spør, sier de at de må på do eller fylle vann, mens andre innrømmer at de trenger å gå en tur rundt bygget, fordi de har sovet dårlig, la seg for seint, eller fordi det å bli sittende ikke er til å bære. Når de omsider er ute i gangen, er det ikke sikkert at de går rundt bygget, men pusten deres går uansett mer uanstrengt.

Også veit vi at noen blir sittende, og det på tross av at de egentlig ikke fikser det. Det er nok sånn ymse hvor mye de klarer å tilegne seg av kompetanse mens de sitter sånn. Læren om å bli sittende kan fort bli vranglære.

Det er så. Ikke glem at mange fikser det fint. Og de som fikser det, også etter drøye åtte år i offentlig skole, ja, de fikser det meste. Om de har med seg de høyeste karakterene har lite med saken å gjøre, poenget er å kommet helskinnet gjennom skjærsilden det kan være å dele rom med 25-35 andre individer som er for få ressurser til del.

Etter noe sånt, ja, da går det nok oppover, herfra og ut.

Er det samfunnets ilddåp, dette?

Er det sånn at en 14-åring bare må klare seg gjennom alle arbeidsdagene med de andre, som skulle vært der under andre omstendigheter? Er det sånn at når en 14-åring har utstått de som tar seg til rette, eller bevitnet mobbing uten å kunne si ifra, fordi det er prisen for å gå under radaren, at det er greit? Har 14-åringen fikset bråket, avvisningene, latterkulene og det andre en må regne med å bli møtt med, i utide, ja da, da er denne omsider klar for det vi kaller et samfunn?

Er det i det hele tatt denne kompetansen vi er ute etter at de har tilegnet seg?

I så fall må noen snart skrive om læreplanen.

Det som ikke fantes sist jeg selv skulle være klasselederen til 14-åringer, var tilrettelegging. Joda, det fantes noen gruppe- eller enetimer fordi noen hadde bokstaver eller ikke kunne lese, men ingen av de elevene jeg hadde den gang, som strevde noe innihampen fordi folka deres var sprø eller det hadde skjedd noe som ikke skulle ha skjedd, fikk lov til å være noe annet enn en som måtte bli sittende.

Klarte de ikke det, måtte de fordufte, enten hjem eller til det som i denne delen av landet het Sjøguttskolen eller Bakkeåsen, som begge var for gutta som var så frekke at de, ja, måtte fordufte. Gutta som ikke var så frekke, for ikke å snakke om jentene, nei, de måtte bli sittende, eller fordufte på eget initiativ. Det meste var ikke bedre før.

Det er også mange i dag som skulle hatt, men ikke får, tilrettelegginga som er bedre enn å fordufte. Den er ikke alle til del, men det er bra at de som får, får den. Baksida er at det gjerne er fellesskapet innenfor klasserommets vegger som bærer sånn tilpasning på unge skuldre. Jo flere med behov, jo tyngre bærer de, også den med behovet det bør tilrettelegges for.

I noen klasser brister det, noe så inderlig. Det gjorde det også da jeg var 14 år. Jeg har ingen forutsetninger til å si noe kvalifisert om det er blitt mer eller mindre av sånne sammenbrudd.

Det jeg kan si, er at tilstanden i noen rom krever ualminnelige egenskaper av klasselederen, og at oppgaven hadde vært langt mer overkommelig for langt flere, jo flere av de 25-35 en hadde nappet ut. Ikke for at enkeltelever skal fordufte, eller bli sendt til en privat gård der de voksne skylder fagkompetanse.

Igjen er det størrelsen det kommer an på. Klasser med færre elever er mer overkommelige for folk på 14, og for klasseledere på 26 eller 52.