Digilo-digif.sålei

Der satte Tonje Brenna bjella på rett katt: vettlaus digitalisering skyldes skolepolitikere, ikke lærere. Fint. Vi er enige. Hun mener sikkert forrige regjering når hun skriver det. Jeg mener å huske at dette startet for alvor under Stoltenberg.

Da jeg i 1999 sluttet i skolen og begynte å jobbe med digitalisering (den gangen fikk en jobb utenfor skolen på grunn av erfaring med å jobbe digitalt i skolen), møtte jeg blant annet Per. Han var ikke mange åra unna pensjonsalder. Jeg trodde jeg var ung og lovende, og fikk kjenne på egne fordommer da jeg ble overrasket over hvor genuint interessert Per var i ny digital teknologi. Der jeg lærte at gammeldags er et relativt begrep.

Det var litt rart å gå blant annet derfra og tilbake til skolen i 2010. Da var 1:1 rullet ut i videregående og nåde den som ikke ville at elever skulle bruke bærbar i alle undervisningssituasjoner. Det het gammeldags og var ikke relativt. De første åra der var ganske pyton for en som var teknoforenhverpris-skeptisk.

Det var din fordømte plikt å sannsynliggjøre at du brukte dingser og programmer likevel. Som om det var til å unngå. Som om det var ønskelig å unngå det. Det var bare dette behovet for nyanser som ble så til de grader oversett (og JA, jeg regner med at det ikke var sånn overalt).

Etter hvert roet dette lettere hektiske behovet seg, dette med å sette likhetstegn mellom digitalisering og relevans, og godt var det. Lite visste jeg om at behovet bare hadde forflyttet seg til grunnskolen.

Om skolepolitikere, -byråkrater og -eiere hadde pustet litt mer med magen, kanskje også lyttet litt mer, kunne vi kanskje ha unngått den brottsjøen av motstand som kommer til uttrykk i det jeg liker å kalle foreldreaksjonen mot (ikke samnorsk denne gangen, også det et resultat av overivrige politikere) skjermbruk.

Det burde ha vært unngått, blant annet fordi folk med ansvar for skole, også mediene, burde høre mer på folk som jobber i skole, og oppropet er et åpenbart eksempel på at det har de ikke gjort i tilstrekkelig grad. Men det burde også ha vært unngått fordi vi får et tilbakeslag nå.

Jeg er redd pendelen vil svinge litt for langt en annen vei. Dit enhver digital apostel blir stående med ryggen mot veggen mens hun sannsynliggjør at joda, vi driver da med papir, sløyd og friluftsliv fortsatt. Der motvekten kan bli så rigid at den truer metodefriheten på samme måte som innføringa av 1:1 i sin tid gjorde.

For ikke å snakke om hvor rigid innføringa av såkalte læringsplattformer i stedet for lærebøker har vært noen steder. Det finnes fortsatt folk som tror at sånt kan erstatte læreboka. Tendensen skjøt fart da KD i forbindelse med fagfornyelsen finansierte nettopp digitale framfor papirbaserte læremidler. Først nå begynner folk å våkne.

I mellomtida har lærere vært og hentet gamle bøker fra kjelleren, så det fantes da bøker, men jeg tror noen var så gamle at de ikke en gang fulgte forrige læreplan. Det er dette noen kaller effektivisering. Jeg kaller det effektivt selvskudd og gambling med framtidige borgere.

Eller hva med Teams, dette kontorstøtteprogrammet som har irritert folk over det ganske land fordi det mange steder ikke blir mer enn et irriterende supplement til epost og filutveksling (JADDA, potensialet er større), som for lengst har erstattet systemene som kunne likne på noe laget for skole. Effektivt? Ikke pokker. Når folk skjønner hvordan de kan slå av alle varslinger i alle kanaler, nåde den som ikke tagger på riktig måte når hun skal informere om noe veldig veldig viktig.

I det hele tatt, av de dingsene og plattformene som blir brukt med største selvfølgelighet i skolen, hvor mange av dem ble utviklet med tanke på læring?  

Og hvordan fikk politikerne montert disse kamelene i skolen? Kanskje ved at lederne har kalt seg endringsledere, uten tanke for at skolen i sin natur er en eneste stor utviklingsorganisasjon. Det skjer endringer der hver dag og vi kaller det læring. Vi veit jo det. Læring er DNA-et i utvikling.

Så det å skulle endre en utviklingsorganisasjon er ikke det samme som å endre en driftsorganisasjon. Det går for eksempel ikke an å si at ja, men, jo, men, vi bare bestemmer, sender ut noen endringsagenter som de andre liker og vi har hatt på kurs, og så kommer røkla diltende etter hvert, det tar litt tid, men de kommer.

Hvorfor ikke? De sier jo det. De gjør det jo. Men det går ikke an, for i mellomtida skulle det ha skjedd utvikling der. Elevene skulle ha lært noe. Også de kullene har rett til opplæring.

Og joda, selvfølgelig skal en forandre på en hel masse, også i skole, men ikke tvinge det inn sporenstreks fordi det kommer til å bli læring av det om en del år.

Hvem er det som tar disse framoverlente beslutningene? Middelaldrende menn og kvinner på kontorer med store, kanskje doble eller buete skjermer, som så gjerne vil være relevante. Er det forskningsbasert det de driver med? Kanskje noen steder, men ofte vel så forretningsdrevet. Innsalget er lettvint og tilforlatelig, i hvert fall der de som tar beslutningene ikke har kunnskap.

Implementeringen er overlatt til tilfeldighetene. Griseflaks har elevene med lærere som er godt likt og som har vært på det kurset eller er som Per, så genuint interessert at fritida blir brukt til å finne de beste løsningene. Ikke så flaks har dem som får portalen og en lærer som er blitt fratatt mer effektive verktøy.

Også de elevene har rett til opplæring, til å utvikle seg.