Kanskje burde jeg ikke skrive om russen. Jeg kommer greit ut av det med dem. Så lenge de holder seg unna bronkitten og ikke er altfor bakfulle i timene mine, utsetter jeg dem ikke for Dag Solstad. Men blir det for mye folk med baris under pulter, må de lese om opptil flere mannspersoner som ser livet fra helt andre perspektiv.
At mange ungdommer har et driv i seg etter å få festa noe så inderlig, har jeg stor forståelse for. Samtidig har disse to årene der pandemien nektet dem å ta den festen før sluttvurderinga, også minnet meg på at det er altså en så latterlig dårlig skikk vi holder oss med her til lands.
Den at avgangskull etter avgangskull får starte festen som skal feire avsluttet 13-års skolegang to måneder før den utdanninga er slutt. Før. Og vi snakker altså om den utdanninga som har kostet statskassa sånn sirka 800.000 kroner per hue.
Kanskje er det fordi de lot det være i fjor og forfjor, at det nå framstår ekstra tullete. Mens andre skandinaviske avgangselever tar seg en fest en dag eller to, etter eksamen, har det i Norge sklidd helt ut. Kanskje er det også noe med oppgittheten over at myndighetene i år har lagt ekstra godt til rette for nyte før yte.
I vanlige år, når både fraværsregler og eksamen er slått på, begrenser uvesenet seg fordi de fleste etter en eller to fyllesjuke skoledager skjønner at dette går ikke. Noen har da allerede rukket å pådra seg bronkitt på grunn av nattesurr i kulda, med tilhørende harking og hostekuler i VG3-klasserom. Nå er det stort sett stille. I år får de lov til å egenmelde både halsen og fyllesjuken og likevel ende opp uten fravær på vitnemålet.
Det er ikke bare det at myndighetene tillater elever å sabotere opplæringa, men før den tid får en del av dem også lov til å trekke imitasjoner av kjipe reality-konsepter inn i skolehverdagen.
Jeg tenker på disse øvelsene i utestenging og annet uspiselig, som blir skrudd til et ekstra hakk gjennom vissheten om denne guds ulykke som litt for mange higer etter, å komme på buss. Som feier siste rest av både kameratskap og annet vesentlig av banen. Selvsagt ikke på alle busser, og heldigvis styrer de aller fleste ungdommer unna sånt. Det kan vi godt snakke mer om i stedet for å normalisere uskikk.
Det jeg virkelig ikke forstår er foreldre som for eksempel skryter av at deres egen sekstenårige jente får bli med å rulle, uten å skjønne hva det koster. Eller slutter rekkene når de veit at deres egen unge er innafor. De samme foreldrene kan være dem som samtidig piper fordi det blir så mye press av at faglige prestasjoner blir vurdert på skolen, for ikke å snakke om eksamen. Som om det er så veldig mye verre enn å bli vurdert ut fra hvordan du ser ut, hvor kul du er eller hvilke andre egenskaper du kan bringe til torgs.
Likevel er ikke foreldrene de mest hodeløse her. Det er det skolepolitikerne som er, for selv om dette klekkes ut på privaten, så blir jo skolen en av arenaene som dritten spilles ut på. Du veit, den arenaen der alle veit hvem som får sitte på bord som gisler med hvem, hvem som knapt tør gå inn hovedinngangen fordi de mangler genseren med navnet sitt på, sammen med andre navn. Sånt noe.
Sånt som kanskje en eller annen skolepolitiker kunne tenke seg å si noe om. Men nei. Sånne skolepolitikere har vi ikke, i hvert fall ikke i rikspolitikken (Trondheim har ikke busser). Ikke en kjeft som kan ta eierskap til det som definitivt kunne blitt en vinnersak?
I drømme kan vi tro at det må starte med ungdommen. Vi ser jo ett og annet ressurssterkt individ stå frem og fortelle at nei, de er ikke med på dette kjøret, eller jo, de er kanskje litt med, men liker det egentlig ikke. Og vi som jobber i skolen veit jo at mange styrer unna. Vi ser jo de folka som ikke engang har prøvd å bli med. Både de som ikke skjønner greia eller skjønner bedre.
Eller kanskje har foreldre som nekter dem å være med i stedet for å være dem som overlater ungene sine til gangsterfirma som leier ut bussvrak for helt åndssvake summer. De fleste busser er fulle av folk flest som kaster bort mange år av ungdomstida si på å tro at akkurat denne doningen eller gjengen er framtida. Mens de gjør det, daler mulighetene til å konkurrere om studieplassen de egentlig vil ha.
Det finnes selvfølgelig folk på buss eller konsepter som klarer å kombinere det med å fullføre 13-års skolegang med samme fornuftige tilnærming som de alltid har hatt. Men for hver av dem, sitter det året etter litt for mange på Sonans og klager over at de hadde dårlige lærere. Ja. Det var visst sånn det hang sammen.
Gammal sur lektor 