Langtidsoppgave meg her og der

Legg merke til ord som øker i frekvens. I skole- og vurderingssammenheng er langtidsoppgaven ett av dem. Første gang jeg traff det ordet, var i sluttrapporten til Eksamensgruppa. Der står det mye fornuftig om framtidige muligheter for sluttvurdering.

Når jeg har møtt begrepet i stadig nye sammenhenger, er det dessverre også mer lettvinte tilnærminger. SV, slik de fremsto i Politisk kvarter 7. april i år, tror det er mindre ressurskrevende med langtidsoppgave enn vanlig eksamen. I samme moment kom det frem at formålet med sluttvurdering er at det skal være læringsfremmende. Det går ikke an å kalle seg skoleparti når en skyver fram politikere som kan så lite om vurdering.

Det gjør ikke noe om elever lærer av sluttvurdering, men formålet er nå likevel at til slutt skal vi vurdere hva de har lært. For en som jobber med læringsfremming, også kalt læring, er det ganske opplagt at det er det skolen handler om. For en som jobber med vurdering, er det ganske opplagt at langtidsoppgaven, eller mappevurdering, som Elevorganisasjonen ønsker seg, er langt mer ressurskrevende enn den eksamensordningen vi i dag har. Den som er så ressurskrevende at den ble avlyst i år.

For hva er en langtidsoppgave? Jo, det er en langt mer omfattende oppgave enn den som blir skrevet på fem timer. Det kan for eksempel være en problemstillingsbasert oppgave der elevene øver seg på vitenskapelig skriving, og der læreren veileder underveis.

Fordi elevene kommer fra ulike sosioøkonomiske forhold, veit vi at noen kan få en del veiledning hjemme også, og andre ikke. Dette, kombinert med det faktum at dagens sensorer får betalt for 26 minutters arbeid når de vurderer den teksten det tok fem timer å skrive, gjør at sentralgitt sensur av skriftlig langtidsoppgave hverken vil sikre elevene likeverdige forhold eller en sensur noen kommer til å ville betale for.

At en langtidsoppgave kan inngå i en muntlig eksamen, kan være fornuftig, men ikke ved at eleven gjenforteller innholdet, gitt tidligere nevnte sosioøkonomiske smått og stort. Her vil jeg heller være ute etter begrunnelser av valg og andre refleksjoner der eleven også kan vise eierskap til arbeidet. Men også dette vil være mer ressurskrevende enn dagens ordning, fordi sensorene må få tid til å sette seg inn i alle disse langtidsoppgavene. Lang tid vil det også ta.

Når det ser ut til at SV og Elevorganisasjonen gir en lang marsj i at dette er mer ressurskrevende eksamensformer, kan det framstå som at det er ok for dem at vi overlater til de ressurssterke å klare seg som best de kan, og er det noe de kan, er det jo det.

Verre er det med røkla. Du veit, de som ikke har tid eller selvtillit eller språk til å engasjere seg – eller har folk der hjemme som ikke kan by på noe annet enn fravær, hoderisting eller her i huset leser vi ikke/liker vi ikke lærere, eller hva er galt med å jobbe eller jeg skulle gjerne ha sett på det, men nå må jeg sove. Verre er det for dem. Ut fra de familiene der kommer det for eksempel gutter som gjør det bedre på eksamen enn standpunkt.

Derfor vil jeg slå et slag for en annen type langtidsoppgave. Den gode gamle heldagsprøven. Jeg er ikke flåsete. Forslaget kommer fra et dypt alvor fra en som har kjøpt premisset til vurdering for læring og jobbet prosessorientert med skriving i mange år.

Det kommer også fra en som klødde seg i huet da yngstemann begynte på ungdomsskolen og jeg ikke kunne begripe hvorfor de var så gammeldagse der borte at de kjørte fullt batteri med tentamener allerede fra høsten i 8. klasse.

Jeg skjønte det ikke før unge håpefulle på våren sa at hun grudde seg til tentamensukene. Hvorfor det? Jo, fordi hun måtte sitte stille og jobbe og stresse med at alle så på henne for hver minste lyd, og etter en samtale om hvordan det kjentes, gikk det opp for meg at det handlet mest om abstinens.

Abstinens. Ikke bare fra teknologiens virrevirrevapp av stadige avbrytelser og ultrakorte sekvenser, men også fra den typen av læringsaktiviteter som legger opp til akkurat det samme. Kjappe skifter og variasjon og filmsnutter og what not.

Til og med vurderingsdogmet prøve og feile kan være en ganske dårlig idé i møte med elever som bare makter å jobbe skikkelig konsentrert hvis det virkelig gjelder.

Jeg kommer ikke til å slutte å jobbe prosessorientert med spesielt skrivevurdering, men jeg skal slutte å disse heldagsprøver. De var kanskje overflødige i en tid da elevene likevel satt dønn stille det meste av dagen, tvunget til monotoni. Noe av det dagens elev trenger mest hjelp til, er mulighet til å sitte nettopp stille og uforstyrret for å kunne konsentrere seg om et læringsoppdrag over lengre tid. Ikke dag etter dag, men kanskje litt oftere enn jeg har praktisert de siste årene.

God øving til eksamen er det også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: