Tilbake til normalen. Ja, jøss.

Smak på denne: «Avlysningen gjør at elevene får mest mulig ut av resten av skoleåret, og lærerne får best mulig grunnlag til å sette standpunktkarakterer». Det var ministeren.

Det første svaret i klasserommet da nyheten slapp: «Hva er da vitsen med det vi gjør nå?».

Ja, slik kan avstanden mellom makt og gulv høres ut. Akkurat sånn.

Og da ministeren fortsatte med at nå skal elevene få tid til å være mer sammen på skolen, for å lære mer, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, for dette er den samme ministeren som har gitt elevene blankofullmakt til fravær ut året.

I dag var, ironisk nok, første norsktime jeg hadde med VG3-gjengen i år der alle var til stede. Jeg var glad for det, altså. Så glad at jeg skrøt av dem. Sånn er det blitt.

Det går på inn- og utpust nå. Omikron er ikke bare en liten o, men en liten forkjølelse. Det er fint, det. Jeg blir med på den. Jeg stoler på at dette går bra og er uansett så gammel at jeg hopper og gir så vanvittig blaffen i om jeg får danse eller ikke.

Men når jeg kommer på hvor jeg jobber, blir jeg stadig minnet om at det er et parallelt univers. Skole er ikke normalen, i hvert fall ikke i pandemi. Da alle skulle skjermes, skulle vi i skoler droppe både meter og munnbind. I alle andre sammenhenger måtte vi i lange perioder maskere oss i butikken og ikke treffe andre folk enn dem vi bodde sammen med, men i det øyeblikket vi kom på jobb, slapp vi det der. Vi var blant de privilegerte som slapp å isolere oss.

Men på et gitt tidspunkt, sånn omtrent nå, er vi altså der at alle skal tilbake til hverdagen, ja, til og med hjemmekontoristene skal på jobb nå, og igjen kjører vi vår egen greie i skole. Elevene trenger hverken å komme eller ta eksamen.

Jeg står for å være lei av det bildet som er skapt av elever som syke og svake og dårlige bak. Det er som de ikke klarer noe. Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg jobber i noe sykehus. Brorparten både har det bra og har klart seg bra.

Skolen har alltid en oppgave i å legge til rette for dem som ikke er helt der, og finnes det dem som er kommet særs dårlig ut, burde vi bruke ressursene på eventuelle fritak for de få, akkurat som vi lot de sårbare komme på skolen når den en sjelden gang ble såkalt stengt ned da pandemien raste på sitt verste.

Men altså. Det er altså ikke den eneste forbannete prøven som er lik for alle, og utformet slik at selv folk som har hatt kyssesyke halve året skal kunne ta den, det er ikke den som er urettferdig, bare fordi det gjentas mange nok ganger. Noe annet det ser ut til å herske en konsensus om, er at elever ikke får til noe lenger. Jeg velger å tro at elever har godt av at vi forventer noe av dem.

Langt på vei kan det se ut til at myndighetene mener eller tror det samme, for vi skal i år som i fjor sette standpunkt som om ingenting har skjedd. Ingen har signalisert at elevene er fritatt fra deler av læreplanen, så ja, da setter vi standpunkt, og det i hele læreplanen.

Og hvorfor skal ikke elevene da kunne gå opp til eksamen? Fordi Utdanningsdirektoratet ikke har laget ferdig eksamen ennå, men soset så mye med de nye eksamensoppgavene etter fagfornyelsen at det i flere fag fortsatt ikke foreligger mer enn utkast til hva de har sett for seg?

Eksempler som for øvrig i de fleste fag er behørig kritisert av fagmiljø etter fagmiljø, noe som har ført til at de delvis har reversert noen av planene, i hvert fall midlertidig.

Når direktoratet så i sin risikoanalyse, skriver at det har vært «krevende for lærere og elever å forberede seg tilstrekkelig på kombinasjonen av nytt innhold i læreplaner og vurderingsforskrift og endringer i eksamen parallelt med å planlegge og gjennomføre opplæring under en pandemi», lurer jeg på om hvilken luring det er som blandet lærere og elever inn i at det har vært så krevende for direktoratet, dette.

Men samma det. Det er ikke hovedpoenget akkurat nå. Hovedpoenget er at skole er blitt et merkelig sted.

Mens vi tidligere stelte med å forberede fremtidige borgere på samfunnet der ute, er vi nå blitt noen raringer som i det ene øyeblikket fremstår som covid-fornektere mens andre gjør som myndighetene sier og holder avstand og jobber hjemme og what not. I det neste er vi blitt særs pinglete fordi vi nå, mens andre river av seg munnbindet og oppsøker både jobb og selskapsliv, sykeliggjør elevene, lar dem være andre steder enn på skolen og er hensatt til å sette flere høye standpunktkarakterer for å få spadd dem ut herfra før sommeren.

Det går ikke opp. Men det skal visst se bra ut på papiret.