Det hadde vært fint om samtlige lærere var kjempeflinke. Jeg mener ualminnelig dyktige. Sånn at det ikke hadde noen betydning at du som foresatt selv har dårlige skoleerfaringer. Det må da finnes folk som kan gå på en utmerket lærerutdanning, gå ut i læreryrket, treffe din unge og utradere all den dritten du selv har erfart.
Det hadde vært fint om læreryrket også var et yrke som ikke stadig ble omtalt som noe politikere og andre vil ha folk til å bli bedre i. Vi trenger stadig bedre lærere. Vi gjør jo det. Akkurat som vi stadig trenger bedre vernepleiere, ingeniører, rørleggere, assistenter, arkitekter og bilmekanikere, men hvorfor i HULESTE TILHØRER JEG DEN ENESTE YRKESGRUPPA SOM SKAL BLI BEDRE IFØLGE FOR EKSEMPEL PARTILEDERDEBATTEN?
Det er litt vanskelig å deale med, det der. Verden skal framover, vi må selvfølgelig bli bedre, hele tida, men hvorfor, for likevektas skyld, jamres det bare om at det er lærere som skal bli bedre, og på en måte som ikke betyr enda bedre, men at vi nå er dårlige?
Kanskje må jeg begynne å ta inn at vi er en ekstraordinært elendig profesjon. Det er fort gjort å bli med på den. Det finnes nemlig ikke den læreren som alle liker. Ergo er noe feil med oss alle.
Den største feilen er sannsynligvis at vi lærere er helt ubrukelige til å trylle. Selv om vi går i bro, lar det seg ikke gjøre å tilrettelegge opplæringa når både gruppene og kravene blir for store og ressursene for knappe.
Det er forresten veldig rart at foresatte i individualismens tidsalder fortsatt ikke setter større spørsmålstegn ved at unga går i klasser med andre unger. Helst burde vi vært der at hver elev hadde sin egen lærer. I møte med en del foresattes kravspesifikasjon til skolen, skulle en tro at vi var der for lenge siden, men neida. De samme folka stemmer på partier som struper kommuneøkonomien mens de roper på bedre lærere.
Det blir følgefeil av sånt. Det gjør blant annet at vi kommer i utakt med samfunnsoppdraget, som blant annet går ut på å utjevne sosiale forskjeller.
Skolen skulle gjøre en forskjell, ikke utelukkende tilby frihet og utforskende opplæring til de ressurssterke, mens vi fortsatt nedvurderer det praktiske, det estetiske, yrkesfag og en relativt lærerstyrt (gammeldags: pføy!) tilnærming for dem som må lære mer før de får så mye ut av utforskingen.
Jo mer vi tilpasser skolen de ressurssterke, jo lettere blir det å ramle utenfor. Ta dem som på ramme alvor mener at skolen bør innrette seg etter forskjøvet døgnrytme, altså at vi skal ha en slags koldtbord-variant gående. Det er liksom bare å stikke innom og ta litt opplæring. Typ jeg vil helst ikke være på skolen før klokka 12, og hvis jeg ikke blir motivert der jeg sitter og dupper klokka 18, så er det fordi jeg ikke har bedre lærere.
Hvilke elever kunne ha fikset noe sånt? De som har eget støttepersonell hjemme, fikser teoriskolen og er gode på selvregulering. De elevene lærerne er mer enn gode nok for og som faktisk ikke trenger flere tilpasninger.
Betyr det at skolen skal serve folk som sannsynligvis ikke får det til i arbeidslivet uansett? Ja, selvfølgelig, for det er sannsynligvis den eneste måten vi kan bidra til at de faktisk får det til, men da må vi skjønne at krav om tilrettelegging bør handle om noe helt annet enn at de folka som uansett kommer til å klare seg skal ha det enda mer behagelig på veien dit.
Idéen om såkalt fritt skolevalg tyder forresten også på at ikke mange nok er så opptatt av at ungene møter og tilbringer tid med et tverrsnitt av befolkningen mens de er på vei. Videre blir greia å kreve og kreve og kreve enda mer tilrettelegging og skreddersøm av det offentlige, støttet av noen helt umulige lovformuleringer, som gjør at noen taper uansett, og at de som kan formuleringene selvsagt vinner.
Mens politikerne som legger til rette for dette tillater seg å si at løsninga er bedre lærere, er det lenge siden kompetanse begynte å piple ut av feltet som er under press. På utsiden står det hyggelige folk med bedre betingelser og tar imot.
Det kan høres utrolig ut, men om vi ikke passer oss, heter de folka flere privatskoler. Løgnen fritt skolevalg vil da ha fått et nytt innhold. Og hvis jeg skal gjette, gjetter jeg at gnålinga om at vi trenger bedre lærere i så fall har forstummet.
Gammal sur lektor 
Synd at lærerne blir/ lar seg bli marionetter, der så mange vil trekke i trådene. Lærerne trenger selvstendighet og tillit. Samt mindre klasser på studieforberedende/studiespesialisering, og slippe sammenslåtte klasser i fellesfag på yrkesfag – for å kunne skape kontakt, et godt miljø, samt og ikke minst overkommelige rettebunker.
Tidene har endra seg. Da jeg begynte som lærer i vgs i 1977, ble jeg møtt med full tillit – fordi jeg jo hadde utdannelsen i orden! Og den utdannelsen stolte man altså på.- Jeg ble ansatt i september som vikar for moren til Anniken Huitfeldt, i første omgang fram til januar. Da tok rektor seg en tur i klassen jeg var klassestyrer for og spurte elevene om hva de synes om å la meg fortsette ut året. Elevene ga klarsignal, og slik ble det. 🙂
– Og i hverdagen: ingen dokumentasjon ut over det å sette karakterer. Skolen på 1100 elever hadde kun 1 rådgiver, pluss 1 psykolog som kom innom noen dager i uka. Hele administrasjonen, pluss rektor hadde undervisning. Det var 1 planleggingsdag før skolestart og 1 møtetime per uke. Alternativt brukt til lærerråd, fagseksjonsmøte eller fagforeningsmøte.
-Men først og fremst: Vi ble møtt med tillit. Politikerne hørte vi ikke noe fra. Vi ble heller ikke «fora» med formaninger fra tvilsomme konsulenter sendt rundt på skolene. Administrasjonen skulle legge forholdene til rette. «Ledelsen» er et ord som har kommet inn senere. Vi ble nok faktisk stolt på, og så lenge det «funka» med elevene, tvilte vi heller ikke på oss selv.
– Hilsen tidligere klassestyrer, hovedlærer, tillitsvalgt, lærerrådsformann, inspektør, fagkoordinator, avdelingsleder og studierektor, samt alltid lærer – siden jeg av prinsipp underviste også da jeg var studierektor. Mens i dag er det mange ledere som skylder på dårlig tid. Feil prioritering.
LikerLiker