Minst to tanker i hodet

Dette var uka der jeg fikk Hans og Grete ut av godterihuset i skogen, så vi kunne ha det bra med god norsk lyrikk i stedet. Dette var også uka jeg fikk avslutte i ro og mak, fordi det fortsatt er noen lærere som får lov til å jobbe hjemmefra når vi ikke underviser. Også når det ikke er virus på gang.

Dette innlegget blir til en fredag etter ei fin jobbuke. Hvorfor det? Det er fredag i november, i det hersens år 2020, der noe som er blitt hetende trafikklysmodellen og krafttak står som røde kluter mellom meg og de som bestemmer over meg.

Jeg kan fortsatt finne på å klandre foreldrene mine for å ha vært for problemorientert i oppdragelsen av meg. Som barn av 1970-tallet ble jeg oppdratt, ja, i ordets rette forstand. Også derfor forstår jeg kolleger som blir oppgitt over evinnelig problematisering av skolen og lærernes kår. Spørsmålet om hvorfor vi ikke kan framsnakke vår egen profesjon er betimelig.

Likevel, det er ikke bare i Danmark at noe er råttent. Når jeg  på oppdrag fra staten sensurerer eksamen, er honoraret mitt en tredjedel av det en psykolog eller advokat får i timelønn fra samme stat. Da advokatene skulle forsvare at de ikke hadde fanget opp at klientene ble feilaktig anklaget og dømt i trygdeskandalen, bladde de opp dårlig lønn som en viktig faktor.

Mitt poeng? At alle profesjoner problematiserer egne vilkår. Det er helt nødvendig å påpeke det urimelige, igjen og igjen, til det sitter og deretter går over.

Tilbake til fredagen etter uka som likevel var bra. Den var undervisningfri på hjemmekontoret med forberedelser til neste uke og etterarbeid fra forrige. Forberedelser var å tolke et dikt av Arne Ruset, for å vise fram en modell, så elevene får eksempel på hvordan de skal knytte analysebegreper til egne refleksjoner i møte med litteratur.

Tenk, norskfagets utskjelte diktanalyse, var også noe av grunnen til at uka ble så fin. Elevene gjendiktet engelske poplåter til nynorsk og diktet selv underveis i teorigjennomgangen. Jeg er så heldig å få være sammen med sekstenåringer som har gått tre måneder sammen og allerede blitt så trygge på hverandre at de kan synge, rødme, le og deklamere personlige erfaringer sammen.

Kjenn på det. Sekstenåringer. Jeg husker det som så utrygt, så underveis, så spent, og aldri om jeg hadde sunget noe som helst for klassen min på gymnaset.

Det gir mening å jobbe sammen med folk som finner ut av livet samtidig som de jakter studiekompetanse og yrkesliv. Ikke minst gir det en litteraturviter mening, underveis, å bidra til å åpne opp noe av den tankevekkende og tvisynte lyrikken vi har tilgang til, som Arne Rusets dikt om avstand og nærhet i den isolerte virustilværelsen.

Det gir også mening å se at han som var så sinna på meg ved skolestart, fordi jeg ba ham og resten av klassen å lese en roman, engasjere seg like mye som resten av gruppa mens vi jobber videre.

Det er ikke alltid dager som denne. Det kommer flere dager der både han og andre er sinna på meg igjen.

Det kommer også dager der jeg har lyst til å grine fordi ungdommer er fanget i en trommel av løsrevne klipp og hyperaktive tekster og ultrakorte snutter av det ene og andre, alt uten forankring eller sammenheng. Det er dager der jeg skal prøve å trekke dem ut av denne trommelen for å forberede seg til studier ved å lese de gode, lange og komplekse læreboktekstene vi har fått etter fagfornyelsen, bare for å oppdage at skoleeier har kuttet budsjettet så til beinet at vi ikke har råd til papir.

Kanskje tror skoleeier at vi er moderne der vi kneler foran skjermen, altså dette stedet som er ypperlig til mye, men som også fanger ungdommer til løsrevet trommeltilværelse. De dagene det er tungt å være lese- og skrivelærer.

Men dette var ikke en slik dag eller uke. Dette var uka der jeg fikk Hans og Grete ut av godterihuset i skogen, så vi kunne ha det bra med god norsk lyrikk i stedet. Dette var også uka jeg fikk avslutte i ro og mak, fordi det fortsatt er noen lærere som får lov til å jobbe hjemmefra når vi ikke underviser. Også når det ikke er virus på gang.

Derfor er det både viktig å nyte det gode nuet og verne om arbeidstidsavtalen. Den er under press. Derfor er det viktig å problematisere videre når det er nødvendig – og i hvert fall så lenge som advokatene i egne øyne tjener for lite til å kunne beskytte klientene sine mot systemsvikt, mens staten fortsatt betaler dem latterlig mye mer per time enn den betaler oss.

Derfor kan vi ikke gi oss her, uten at det på noen måte betyr at vi ikke ser hvor heldige vi også er som har jobb, og det til og med jobb som gir mening, blant annet fordi den åpner for norsk samtidslyrikk på freddan. Det ser vi fordi vi klarer å ha minst to tanker i hodet samtidig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s