Spørsmålet var: Kan vi effektivisere (dybde)læring?

På faglig-pedagogisk dag på UiO holdt Thomas Hylland Eriksen nylig en forelesning om smarttelefoner. Han pekte på en viktig innsikt: vi vinner i bredden, men taper i dybden.

Vi vil ikke tilbake til fysisk oppmøte i banken for å få kloa i pengene våre, ei heller den tida der det var forskjell på elevene med konversasjonsleksikon hjemme og ikke. Likevel kan ikke maskinvare eller apper alene løse den prosessen som skal foregå i den enkelte elev fordi læring også er hardt arbeid. Det koster, og det lønner seg ofte å være konsentrert. Det er ikke nødvendigvis moro å lese en tung fagartikkel, ikke engang om emnet interesserer deg, men det er kult å ha kommet dit at du skjønner og kan bruke innholdet.

Vi må ikke tro at digitaliseringen fører til en mindre klassedelt skole enn den vi hadde på leksikonets tid. Det er blant annet derfor vi fra tid til annen må rydde dingsene til side, så vi kan jobbe med den delen av dybdelæringa som de ikke kan hjelpe oss med. For å utnytte potensialet i digitaliseringen, må vi også rydde bort snubletrådene.

Den første snubletråden heter maskinvare. Utdanning er en diger sektor. Likevel blir elevene utstyrt med maskinvare som ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for læring, men underholdning og adspredelser. Jeg kan også foretrekke nettbutikker, spill eller film framfor hardt konsentrasjonsarbeid, så det er åpenbart at også mange elever bommer når det er dette vi utstyrer dem med.

Om en ser globalt på det, er det bortimot ubegripelig at ingen av de store aktørene har utviklet en dings som er mer egnet i skolen. En med elektronisk blekk, nettleser som automatisk luker ut annonsering og fjas, og et operativsystem som gir skolen større og smidigere definisjonsmakt over bruksområder og trafikk enn vi har nå. Det hadde vært penger i å utvikle en sånn dings, men fordi skolen tar til takke med maskinvare utviklet for andre formål, tjenes det enda mer penger mens vi snubler i manglende konsentrasjon og utholdenhet.

Vi voksne driver også og surrer med skjermene våre, lar oss distrahere og mangler konsentrasjon i den digitale runddansen. Mange elever er langt bedre til å regulere dette enn mange voksne. Skolen har likevel et ansvar for de elevene som ikke har lært det, og de er, i motsetning til voksne som har gjort karriere, i en livsfase der de skal trene opp konsentrasjonen som skal til for å gjøre karriere.

Maskinene er til gjengjeld ypperlige til informasjonsinnhenting, men vi har det med å overvurdere både evne til å søke og ikke minst vurdere funnene. Når jeg prøver å antyde at ei norskprodusert lærebok ofte gir relevante svar på norske læreplaner, kan elever likevel foretrekke google. Selvsagt skal de bruke andre kilder enn læreboka, men når de ikke leser fagstoffet først, blir det ekstra vanskelig både å søke og vurdere.

Forskning som graver i dette peker blant annet på at når elever leser på nett, skroller de mer enn de leser, noe som delvis forklarer hvorfor skjermlesing passer best til korte tekster. Dette gjelder trolig flere enn elever. Samtidig peker forskning på at mange elever kan kildevurdering, men at de sjelden utnytter det. Da jeg spurte noen elever om hvorfor, svarte de at kildevurdering tok tid. De kunne blant annet risikere at de etter å ha lest en kilde, måtte forkaste den og derfor lete etter en ny. Jeg kan kjenne meg godt igjen i denne utålmodigheten, men bekymrer meg for framtida likevel.

Tilslutt, i denne omgang, var det læreboka. På skolen vår var vi  heldige og fikk et fornya læreverk i år, men ingen av fagmiljøene ble hørt på behov for papirbøker, ei heller norskfaget som har et særlig ansvar for lesing. Jeg hadde helst sett at vi kunne hatt ei papirbok og den digitale versjonen som supplement, for den har definitive styrker.

Hva er likevel svakhetene? De mest opplagte handler om de to andre snubletrådene. Når elevene er nødt til å være på uhensiktsmessig dings for å lese i boka, er det fort gjort å skrolle-lese eller flyte ut i andre aktiviteter. Foreløpig mangler det også en del på funksjonalitet.

En vanlig innvending til problematisering av dette, er at elevene skal ut i et digitalisert arbeidsliv. Ja, det skal de, men da har de fått seg jobb, og før den tid er de under opplæring. Derfor er det logisk at digitale aktiviteter i skolen ikke alltid er et speilbilde av arbeidslivet.

I nevnte forelesning sa professoren også at vi får fragmentering framfor indre sammenheng. Det er en innsikt som jeg kan bekrefte og som bør bekymre flere enn meg, og da spesielt skoleeierne, som har ansvaret for det de steller i stand.