Lærere og lærerutdannere

Enhver yrkesgruppe er ikke bedre enn sitt svakeste ledd, men en del grupper går likevel klar av for mange karikaturer og hersketeknikker. Noe av det verste for vår profesjon, er når de som karikerer er ansatt på lærerutdanningene. Lærerutdannere som er misfornøyde med lærerne de har utdannet, sier egentlig med utestemme at de selv har gjort en dårlig jobb. Dette bør vi lærere egentlig ikke hisse oss så veldig opp over, bortsett fra at det kan være irriterende at de kunne gjort det bedre.

Vi lærere er ikke en utpreget elsket yrkesgruppe. For mange har vært utsatt for minst én kødd gjennom egen skolegang, til at det skal være mulig. Her kan en hevde at det finnes den slags i alle lag, og hadde vi bare hatt bedre lønn, ville folk likt oss bedre. Det er nok dessverre for mange av oss til at lønna skyter i været, og vi er ikke alltid bedre enn vårt rykte.

Den gangen jeg selv gikk på ungdomsskolen, hadde noen venner en lærer som ikke leverte tilbake stilene deres fordi han etter eget utsagn hadde sølt rødvin på dem. Kanskje sa han det for å tøffe seg, men slike anekdoter finnes det noen av i skolen. Vi kan også skylde på Dag Solstad for å ha skapt forestillingen om den lett alkoholiserte lektoren.

Hva kan vi selv gjøre for å heve inntrykket? Vi mister nok mange når vi ber om refusjon av bredbånd etter nedstenging, fordi vi har drevet opplæring via egne linjer. Samtidig er det selvsagt for arbeidsgivere i resten av hjemmekontorbransjen å ta denne regninga. Hvorfor blir vi da sett på som smålige når vi ber om det som er selvsagt? Det blir som å purre på den som ikke betalte sin del på restaurant for to måneder siden. Du blir den kjipe, selv om det er hun som ikke betalte regninga.

Enhver yrkesgruppe er ikke bedre enn sitt svakeste ledd, men en del grupper går likevel klar av for mange karikaturer og hersketeknikker. Noe av det verste for vår profesjon, er når de som karikerer er ansatt i lærerutdanningene.

Jeg har sittet på PPU-forelesninger (for uinnvidde: praktisk-pedagogisk utdanning, obligatorisk for fast jobb) og hørt forelesere komme med gjentatte advarsler mot dem som jobber i feltet de utdanner studentene til. Som øvingslærer har jeg møtt PPU-studenter som kan rapportere om det samme. Jeg har også vært på forskerkonferanser der innleder etter innleder presenterer løsrevne funn fra skolen, før de sender et innforstått nikk til sine kolleger, som også er oppgitte over hvor lite lærerne har fått til.

Det er viktig å få fram at jeg også har møtt og hørt mange unntak. Likevel er det pussig å finne folk som utdanner til bransjen, som kan synes så misfornøyde med hva vi har fått til, eller helst ikke, her ute i den bransjen de har utdannet oss til.

Jeg vet ikke om dette er en tendens i akademia generelt: at vitenskapelig ansatte på medisinstudiet disser legene og så videre, eller om dette kan komme av at det i lærerutdanningene har vært en opphopning av folk som har forsvinnende liten praktisk erfaring fra feltet de både forsker på og utdanner til. Kan årsaken være at pedagogikk-faget i seg selv ikke kvalifiserer til å jobbe i skolen?

Vi lærere, og andre praktikere for den del, skal være forsiktige med å insistere på at praksis er alt, men det er nå unektelig en god del. I forskningsfeltet har jeg møtt ihuga teoretikere som ikke har satt skolebein siden de var små, men som viser oppriktig interesse og nysgjerrighet for hva som foregår her. Det gir forutsetninger til å produsere troverdig skoleforskning.

Verre er det med dem, uavhengig av bakgrunn, som møter oss med dårlig skjult skepsis, enten på grunn av egne trøblete erfaringer med enkeltlærere, eller at nedvurderingen er basert på andre skjema.

Uansett er dette uheldig av flere grunner. Den ene er allerede indirekte nevnt. Lærerutdannere som er misfornøyde med lærerne de har utdannet, sier egentlig med utestemme at de selv har gjort en dårlig jobb. Dette bør vi lærere egentlig ikke hisse oss så veldig opp over, bortsett fra at det kan være irriterende at de kunne gjort det bedre. Dette er også påpekt fra myndighetenes side.

Den andre grunnen jeg vil nevne her, er at de som jobber med lærerutdanning er langt mer representert enn lærerne når rammer for skolen skal bestemmes, som i utvalgsarbeid eller læreplan-snekring. Dette er uheldig, både fordi en større nærhet til feltet kan gi bedre skreddersøm, og fordi når kjøttvekta viser færrest lærere, er også vår stemme minimert. Det blir lettere å overse oss, og fort kan de få lærer-representanene gå fra å være reelle aktører til å få en mer passiv gisselrolle. Signaleffekten kan også være medvirkende til at profesjonen taper mer terreng.

Og hva skjer når vi taper terreng? Vi blir enda surere. Det har vi ikke så godt av, for når en gjør karrierevei av å bidra til informerte og kritiske samfunnsborgere, er man ofte allerede fra naturens side ganske kranglevoren av seg. Da kan det bli både rødvinsflekker og refusjonskrav.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s