Hvorfor jeg ikke vil finne på å bruke KI til vurderingsarbeid

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sittet på arbeidsrommet og utbasunert hvor gjerne jeg skulle hatt en sekretær, særlig til kognitiv avlastning av vurderingsarbeidet. Som norsklærer er det som kjent mer av det, vurderingsarbeid, altså.

Generativ KI kunne ha vært en slik sekretær. Yngstemann i huset kom nylig hjem fra eksamen i norsk hovedmål. Først leste hun opp besvarelsen til mor, en tidligere durkdreven sensor i videregående med rundt 5000 eksamenstekster under vesten, før hun leste opp OpenAI sin vurdering (ja, hun hadde matet inn både eksamensoppgavene og egne tekster før jeg fikk sagt personvern eller opphavsrett).

Jeg var langt på vei enig i språkmodellens vurdering. Noen enkeltstående trekk var jeg ikke enig i, men helhetsvurderinga ble den samme som jeg ville ha gitt. Så langt, så vel.

Men det er drøssevis av men.

Personvern og opphavsrett har jeg nevnt. Det er ikke lov til å dele elevtekster med brorparten av språkmodellene som finnes der ute. Forsøk med å promte opp godkjente modeller til å vurdere norskfaglige tekster, har vist at modellen kan gi læringsfremmende framovermeldinger, men også aldeles kontraproduktive sådan, så det krever en elev med framifrå kritisk innsikt i egen skrivekompetanse, og med det innsikt i hva som kreves av skrivekompetanse generelt, for at det skal ha noe for seg, det der.

Men det er ikke det største men’et jeg har til å skulle sette bort noe så kjedelig, men akk så viktig som vurderingsarbeid.

De omtrent 5000 eksamenstekstene jeg har sensurert, for ikke å snakke om alle de tekstene fra egne elever som jeg har vurdert gjennom mitt skrivelærerliv, har ikke gjort meg utlært som tekstvurderer. Det å gjøre skjønnsmessige helhetsvurderinger av noe så komplekst som skrivekompetanse, ja, det er ingenting jeg synes har vært like krevende som det.

Ingenting har vært så vanskelig. Og ingenting har vært så skummelt som når jeg har delt mine vurderinger med kolleger på egen skole eller på sensorskoleringer. Men fy fasan hvor mye jeg har lært av det, altså det å vurdere tekster helt selv pluss det å dele de vurderingene med andre.

Og så skulle jeg ha satt det bort til en språkmodell, liksom? Altså, jeg veit ikke hvor jeg skal begynne, men bare for å gjøre det likevel: Hvorfor skal jeg bygge ned min egen kompetanse – eller slutte å bygge den opp?

Og hva vil det gjøre med relasjonen til elever og studenter hvis jeg for det første rapper åndsverket deres og gir det bort til en serverpark i statene, for deretter å videreformidle noe generisk pjatt som de selv kan etterspørre?

Uansett hvor mye jeg pakker det inn, skjønner gjennomsnittseleven på et millisekund hva jeg har gjort, og aktelsen for meg vil synke like fort. Eleven skjønner jo umiddelbart hvor lite jeg er villig til å investere i elevens skrivekompetanse, kanskje skjønner også eleven at jeg ikke har noe særlig skrivekompetanse selv, for ikke å snakke om hva som skjer med relasjonen mellom oss.

Nå skal det sies, det har hendt at jeg har vært helt åpen med elever om at jeg ikke har brukt noe særlig tid på vurdering av tekstene deres. En stående beskjed fra meg har vært at jeg nekter å bruke mer tid på vurdering av en tekst enn tida eleven har brukt på å skrive den. Ergo, jeg skjønner jo det, at om jeg skal vurdere tekster som elever eller studenter har fått en språkmodell til å hoste opp på null tid, så burde ikke jeg være noe dårligere.

Men så var det dette med personvern og opphavsrett, da. Sånne kjedelige rettigheter som er oss til del. Og som er der av en grunn. Og som jeg skulle ønske sto høyere i bevisstheten til folk som synes det er så greit å gi bort andres tekster til språkmodeller. Det være seg elevtekster eller tekster skrevet av etablerte forfattere.

Avslutningsvis skal jeg innrømme at jeg kjører dette personvernargumentet for alt det er verdt fordi jeg tenker at det som er lovregulert, burde være gitt.

Akkurat det skal jeg også innrømme er litt tafatt.

Det burde pinadø holde å argumentere med at jeg ønsker å beholde og stadig forbedre min egen vurderingskompetanse. I tilllegg til at det handler om noe så viktig som skrivekompetanse, også hos dem som er avhengige av at vi ikke trekker opp stigen.