Kommet for å bli, du liksom

Det er ikke noe jeg har sett siden høsten 2022 som har overbevist meg om noe annet ryggmargsrefleksen den gang: at det vi setter bort, blir vi dårligere til.

Øvelse gjør mester. Det er like relevant i skolefag som i skisporet eller på fotballbanen. Hver gang en elev, student eller hvem som helst lar en maskin hoste opp en tekst for seg, har de gitt fra seg muligheten til å tenke og uttrykke seg selv.

Jeg snakker om store språkmodeller eller generativ KI. PR-byråer som jobber for kunder som skal tjene penger på sånt, har det med å komme med floskler som en del uten digital kompetanse har det med å sluke rått.

En av de flosklene, er at elever må bruke språkmodeller for å være forberedt på arbeidslivet. Men arbeidslivet vil ikke ha sånne som bruker språkmodeller til å hoste opp tekster for seg. Arbeidslivet vil ha folk som kan tenke selv, som konsernsjefen i Telenor skrev i avisa her om dagen.

Uansett er elever under opplæring. Jo yngre de er, jo mindre relevant er det for dem å sose med teknologi som hører arbeidslivet til, både fordi den er utdatert om få år, men også fordi det er så mye annet de skal lære først.

Og forresten, en framtidig IT-ingeniør skal sparre med helt andre KI-verktøy enn en framtidig sykepleier eller bilmekaniker, og en framtidig førskolelærer skal vel forhåpentligvis sparre mest med unger, også i framtida. Så hva skal egentlig en skarve norsk- eller naturfaglærer forberede disse folka på, sånn reint KI-messig?

Sannheten er at det er det ingen som veit.

Så i mellomtida, hva med å la skolen fortsette å legge til rette for elevers læring, herunder selvstendig refleksjon og kritisk tenkning, som forståelse av teknologien, inkludert hvem som tjener på at vi tar den i bruk og hva det egentlig er de tjener penger på når vi gjør det?

I skolen skal elever også å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som voksne arbeidstakere kan se på som ganske banale, men som for dem er helt avgjørende for å lykkes både her og nå og seinere i livet. Kunnskaper de også trenger for å kunne avgjøre om det som kommer ut av en språkmodell er riktig, fordomsfullt eller feil.

Jeg var ikke blant dem som høsten 2022 syntes det hastet like mye som daværende kunnskapsminister å få ChatGPT inn i et klasserom. Jeg tenker fortsatt at vi burde ha ventet på å få klarhet i hvordan kombinere bruk med personvern, opphavsrett eller læring. Nå veit vi at Chat fortsatt ikke kan brukes av elever i undervisning.

Jeg er også blant dem som mener at vi fortsatt burde kunne ta oss tid til avgrenset prøving og feiling. Skolen skal jo drive forskningsbasert. I stedet ble det gått for å sprute KI-tannkremen ut av tuben og inn i skolen, så fort som mulig. Skolen ble en KI-lab, med forsvinnende få forskere til stede.

I stedet burde skole få være skole. Dette veit folk som har greie på KI. Det er bare å lese Inga Strümke eller Jill Walker Rettberg, for å nevne noen.

Når vi er i floskelgryta. Når jeg snakker om bruk av språkmodeller i opplæring, blir jeg møtt av denne: «Det er jo kommet for å bli».

Som om det skulle ha noe med saken å gjøre. Likevel er den der blitt et mantra for noen og en pliktøvelse for resten. Selv om det er en frase tømt for innhold. Alt i verden er vel kommet for å bli (unntatt arter vi utrydder, da), også en hel del av det vi er enige om at vi ikke liker. Jeg kunne ha gitt eksempler, men skal ikke bli ufin.

Og så er det pedagogikk-floskelen. Opplæringa kan nemlig bli så mye mer motiverende, variert og engasjerende med KI-drevet didaktikk. Ja, selvfølgelig kan også KI det. Men altså. Lærere som løper etter elever med greier som de tenker skal engasjere, som filmer på åttitallet og Facebook rundt 2010, det er i beste fall krydder, før elevene sier snork til det også. Hva skal du da fylle tida med?

Hele poenget med skole, er at det er en del folk ikke kan når de blir født, men som samfunnet vil trenge at de kan når de gror til. Som motorikk, matlaging, personlig økonomi, å funke i et fellesskap og fotosyntesen. Hvis skolen klarer å levere på det oppdraget der, så blir det sånne folk av elevene som arbeidslivet vil ta over. Det har alltid vært sånn at det først er når du får jobben, at du må begynne å lære deg akkurat den.

Da gjelder det å ha lært seg å ta ting kjapt og vite når du skal tenke selvstendig og når det er best bare å gjøre som du blir fortalt. Det er derfor arbeidslivet ikke vil ha folk som har kastet bort skoletida si med å la språkmodeller generere tanker de skulle ha tenkt selv.