Grunnleggende kannibalisme

Jeg legger det meste bak meg, men et visst anlegg for bitterhet har jeg, for det det er noen beslutninger jeg ikke kommer over. Dette er en av dem:

Da sjefen min for en del år tilbake gikk av med pensjon, ble hun ikke erstattet. Personalansvaret ble spredt på de andre avdelingslederne, og 70% av stillingen hennes gikk til digitalpedagoger. Det har jeg levd dårlig med helt siden den beslutninga ble tatt.

Ikke sov i timen nå. Norskfaget har et særlig ansvar for tre av fem grunnleggende ferdigheter. Eller tre av fire, for den digitale ferdigheten er noe annet.

Digitale ferdigheter er nødvendige. Men det skulle jeg ikke trengt å si, for prioriteringa av digitale ferdigheter er kommet for å bli, gjerne også på bekostning av de (andre) grunnleggende ferdighetene. Hvorfor skal en drive brukerstøtte i Office-pakka når den er dønn intuitiv, mens en tredjedel av elevene ikke kan lese og skrive på et grunnleggende nivå?

Og så til den øvelsen som er obligatorisk for den som er så dum å si ett vondt ord om digitalisme: Jeg synes det er fint at stadig mer informasjon er tilgjengelig digitalt, at jeg har nettbank og kan kommunisere digitalt med det offentlige og andre virksomheter – med mindre det er digital gjemsel de driver med (hvorfor i huleste kan ikke folk oppgi et telefonnummer lenger?).

Jeg synes til og med at digital praksis er fornuftig å drive med i skolen, særlig når den ikke går på bekostning av analog praksis der den er mer hensiktsmessig. Sånn, der var det sagt. Nå til poenget.

Den ferdigheten som aldri skulle ha blitt med i buketten av grunnleggende ferdigheter, har langt på vei slukt de andre. Det er blitt stilt altfor få spørsmål når skolefolk har prioritert som i eksempelet innledningsvis.

For få spørsmål er også stilt når skolefolk har tvunget andre skolefolk til å kaste bøker, nektet dem å kjøpe nye, insistert på smartboard – ikke ved siden av, men i stedet for tavler og kart, skjøvet astmatikere foran seg for å bli kvitt enda flere bøker, papirer og utstoppa dyr – for ikke å snakke om at de har lovsunget lydbøker, men glemt høytlesning. Sånt noe.

Og da har jeg ikke nevnt generativ KI. Nå nevner jeg generativ KI. Tilsynelatende den store frelseren som skal dyttes på hver enkelt en, fordi denne gangen, ja, denne gangen har den disruptive høyborgen Silicon Valley frambrakt en teknologi som skal utjevne sosiale forskjeller og gjøre oss enda smartere. Denne gangen lover de at det blir skikkelig bra.

Jeg skal ikke si stort mer om det i denne omgang enn at joda, også dette skal vi selvfølgelig måtte forholde oss til i skole og utdanning, om vi ikke hadde nok å bale med fra før, men altså, om sjefene over alle sjefer tildeler mer skolemakt til flere tullinger uten særlig digital kompetanse eller dannelse, om de fortsetter å gjøre dette nå, så må de nesten få juling.

Ett av gjenganger-argumentene for at elever skal sitte å knote med nettbrett fra småtrinnet eller holde på med læringsstier i stedet for å jobbe sammen, er at de må forberede seg på arbeidslivet. Altså, kan vi ikke bare slutte med den der nå? Seksåringer lander i arbeidslivet om 15-20 år, elleveåringer om 10-15.

Er det noe vi veit, så er det at både maskin- og programvare er noe annet innen den tid. Vi veit også at grensesnittene blir mer og mer idiotsikre for hvert år, altså skal vi ikke drive brukerstøtte i skolen.

Det vi imidlertid skal, er å sette av tid til å gå bakenfor. At elevene i enkelte fag også utvikler forståelse for hvordan grensesnittene er skrudd sammen, hva som driver de store aktørene, hvor mye energi de bruker på ulike operasjoner, hvordan de passer på seg selv og personopplysningene sine – og ikke minst: utvikler motstandskraft i møte med stadig mer generisk innhold, løgn og forbannet dikt.

Og så skal vi ta oss ei bolle. Statistikken forteller oss at det per i dag er et mindretall av de sysselsatte som trenger å håndtere for eksempel smartboard eller nettbrett på jobb. Og om de trenger det, helt ærlig talt, hvor mye brukerstøtte trenger de før de er good to go? Det er meningsløst sløseri at skolen skal bruke tid på noe som ikke finns om 10-20 år.

Mens vi tar den bolla, skal vi puste med magen og si formålsparagrafen, formålsparagrafen, formålsparagrafen. Jeg lover. Det er formålsparagrafen det blir gagns mennesker av, og det er det vi trenger.