Stakkars Oslo

Jeg har vært på treningsleir for sure lektorer. Andre kaller det landsmøte.

Det finnes blide lektorer. De fleste av oss vil jeg likevel påstå er surblide. Det vil si at vi elsker å sludre om hvor mye bedre det var før, eller kunne ha vært, før vi skilles etter å ha bekreftet for hverandre at joda, vi har det bra.

Også er noen skikkelig sure, og det er det sannsynligvis gode grunner til.

På landsmøtet ble jeg glad når folk fra andre forbund kom for å si noen ord til oss. Mest fordi det er kult med en bekreftelse på at det å delta i organisasjonskultur fortsatt gir en solidarisk bevissthet rundt det å være i samme båt.

Også derfor lurer jeg litt på hvorfor LO tviholder på å stenge mindre forbund (ja, til og med sitt eget Skolenes landsforbund) ute fra medbestemmelse og partsrettigheter i Oslo. Mens to medlemmer på en arbeidsplass er nok i alle andre kommuner, er ikke engang 50 medlemmer nok i Oslo.

Jeg lurer da også på hvorfor politiske partier som styrer Oslo, og som pleier å snakke varmt om trepartssamarbeid og den nordiske modellen, noen av dem sikkert også fordi de ser seg som opptatt av likhet og solidaritet og krig og fred og sånn, bidrar til å opprettholde den uretten at mange arbeidstakere i Oslo mangler rettighetene arbeidstakere i alle andre kommuner har. Det gjelder ikke bare i skole, for greia er jo at dette er et prinsipp som LO, sannsynligvis jern og brutal, fikk trumfet gjennom i sine velmaktsdager.

Og siden den gang har makta rådd.

Hver gang jeg hører folk si at vi som er medlemmer i ett av de små forbundene burde melde overgang til det store, for sammen er vi sterke, da tenker jeg at joda, i prinsippet er vi sterke alle sammen, men Oslo-skolen er kanskje ikke akkurat et utstillingsvindu til hvor fint en kan få det når det er ett forbund som medbestemmer aleine.

For en skarve utenforstående provinslærer som ikke har det så aller verst, ser det faktisk ut som makta rår grunnen ganske aleine, og da må jeg med skam å melde si at med makta mener jeg arbeidsgiver.

Jeg vil påstå at en lærer som ikke gidder å organisere seg, men utenfor Oslo, har mer medbestemmelse enn medlemmene i Norsk lektorlag på de videregående skolene i Oslo, og da til og med på de skolene der de er flere enn medlemmene i det forbundet som får bli med på medbestemmelsesmøtet.

Hvorfor påstå det? Fordi sammen er vi sterke, og når flere tillitsvalgte forhandler samtidig, kommer det samtlige til gode. Også dem som kjiper på de kronene som burde ha gått til kontingent (i hvilket som helst forbund, bare organiser deg, for svingende).

Det er i mine øyne nemlig en fordel med flere lærerorganisasjoner. Det ene er valgfrihet og varierte stemmer, men også at vi da er flere tillitsvalgte på samme arbeidsplass. Jeg har tidligere skrevet om at det er lenge siden jeg var plasstillitsvalgt, men hun som var det samme fra det andre forbundet, er fortsatt en av mine beste venner. For min del var det så avgjørende å ha en å gå sammen med i de krigene, for det var krig, men ikke mot hverandre.

Jeg veit at de tillitsvalgte på noen skoler ligger i krig med hverandre. I en ideell verden burde medlemmene da erstatte dem med noen andre, men det blir heller ikke lettere å få folk til å gidde den uriasposten det å være tillitsvalgt også er, så disse folka som kriger med hverandre er sikkert mange steder det beste folk får (når de ikke stiller til valg selv).

Men: OM de tillitsvalgte fra ulike organisasjoner makter å samarbeide, kan de gjøre både seg selv og administrasjonen bedre. Alternativet er splitt og hersk og/eller sløv ledelse.

De samme prinsippene gjelder på nasjonalt nivå. Jeg ønsker meg fellesskap på tross av for eksempel fagpolitiske forskjeller. Det er ingen konkurranse, dette. Også derfor er det på høy tid å ordne opp i Oslo.

Det er LO som sitter på nøkkelen. Den som også kan låse opp det vi kaller Arbeiderpartiet. Smak på at det er blant annet LO og venstresida som nekter organiserte i Oslo partsrettighetene som er andre til del. Byrådet toer sine hender, men det er her ansvaret ligger.

Derfor er det godt at også Utdanningsforbundet ønsker å gjøre sitt for at kolleger organisert i Skolenes landsforbund og Norsk Lektorlag, også i Oslo, ikke bare får sin åpenbare rett til medbestemmelse, men i større grad får bidra til å gjøre Oslo-skolen bedre for alle som er ansatt der.