Advent, avspasering og postmodernisme

Jeg avspaserer i dag, og det av en helt spesiell grunn. Mer om det siden.

Klassen er med på Ungdommens kritikerpris og fordi noen av romanene er så stappa med perspektivskifter og sjangerbrudd, er det på tide med ei lita forelesning om postmodernisme. Det er en risiko der, for når det begrepet er introdusert, skjer gjerne det at elever begynner å se postmodernisme på høylys dag og i enhver tekst. Men men.

Det Lyotard altså skrev om allerede i 1979, før internett og mens jeg gikk i andre klasse på en skole som med all mulig tydelighet formidlet de store fortellingene, om Jesus på flanellograf og Ola-Ola i leseboka til Thorbjørn Egner, er nå så smertelig tilstede.

Nå er det at vi lever side om side i hver våre små fortellinger noe som svir i synet på meg både på jobb og hjemme. Den eneste forskjellen er at på jobb treffer jeg ungdommer som er noen år eldre enn ungdommen som bor her hjemme.

Det de har felles er at de blant annet er null interessert i hvem som er finansminister eller hvem Nansen eller Collett var.

Når barnet blir tenåring kommer det til syne som har vært sant hele tida. Barnet er sitt eget. Opplevelsen av å miste er en bekreftelse på at dette hele tida bare er et lån. For meg er det opplevde tapet kanskje spesielt sårt når det kommer til kulturen. Her tenker jeg på når for eksempel det skolske, bøkene, galleriene og muséene, forkastes til fordel for shopping og snap og smoothie på Joey & The Juice.

Intet er nytt under solen, står det i Bibelen, og på sett og vis er det sant. Da jeg gikk på Horten gymnas på slutten av åttitallet, fortsatt før internett, forkastet også jeg nytten av å vite at Camilla Collett skrev samfunnskritisk før Georg Brandes fant ut at det var viktig.

Men det er en forskjell. Jeg kom fra et såpass møblert hjem at det lå aviser på bordet og sto bøker i hyllene, og fordi vi fortsatt kjedet oss på den tida, leste jeg det jeg fant der hjemme. Ikke minst var vi såpass mye sammen der at jeg som tiåring blant annet fikk med meg at Odvar Nordli måtte ta sin hatt og gå. Og på gymnaset var du dust hvis du ikke visste hvem finansministeren var.

Kanskje er det noe demokratisk i at også de møblerte hjemmene i dag smuldrer opp i små fortellinger, men det er noe udemokratisk hvis konsekvensen blir at beslutninger i enda større grad trumfes gjennom mens innbyggerne døser i kunnskapsløshet.

Så var det likevel én fortelling som skulle vise seg å kunne stå seg. Jul i Svingen, heter den.

Kvart over seks i morges sto det nemlig en fjortenåring i stua og ropte på oss for å forsikre seg om at vi gamle var klare for julekalender om et kvarter. Da gikk det opp for meg at advent er en slags pause i en postmodernisme på steroider.

O lykke. Vi fikk tjuefem minutter der vi kunne lulle oss inn i minner fra ei tid der i det minste familiens yngste kjøpte våre fortellinger. Der det ble akseptert at museum var en del av greia på ferietur og Linus og jul i Svingen en stund var så populært at det surret og gikk på nettbrettet i både baksetet og på greske øyer.

Også jeg skjønner at julekalenderne ikke redder de store fortellingene. Bare tilbudet som er tilgjengelig viser med all mulig tydelighet at også vår kalender er en av de små fortellingene. Det at jeg forsoner meg med det, fordi den bekrefter at akkurat vi fortsatt har noe felles, bekrefter også at heller ikke vi er en del av det store vi. Kanskje er heller ikke det noe nytt. Det har alltid vært forskjell på folk.

Hvorfor avspasering i dag? Jo, det er en rest av nedstengings-digitalskole-kjøret her i fjor. Etter noe om og men fant eieren vår ut at lærerne skulle kompenseres for merarbeidet knyttet til stadige omlegginger av planer, fram og tilbake på rødt og gult, og det faktum at du ikke kan drive med det samme på en skjerm som i et klasserom.

Det skal en ikke klage på. Lederne våre synes kanskje det er litt unødvendig å skulle administrere det at samtlige pedagoger får to fridager, også fordi det er et strev å finne vikarer blant et allerede ganske sykmeldt og nå også avspaserende kollegium. De skulle kanskje ønske seg at vi hadde fått en symbolsk sum på konto i stedet. Hvem veit.

Uansett er det fint med en fridag. Ikke minst åpner det for det privilegiet det er å kunne lufte bikkja i dagslys, og det i desember.