Stakkars Oslo

Jeg har vært på treningsleir for sure lektorer. Andre kaller det landsmøte.

Det finnes blide lektorer. Også er det oss surblide. Vi som elsker å sludre om hvor mye bedre det var før, eller kunne ha vært, før vi skilles etter å ha sagt at joda, vi har det ganske bra.

Også er noen skikkelig sure, og det er det ofte gode grunner til. Særlig i Oslo.

Av en eller annen grunn, som nesten ikke skjønner, men noen i det minste skjønner går langt tilbake i tid, handler det om LO. På ett eller annet tidspunkt fikk LO trumfet gjennom et prinsipp at det er det største forbundet i en etat som skal drive medbestemmelse, med mindre noen av de andre forbundene kommer seg opp til en andel av de organiserte på 20%. Den sperregrensa der hadde tatt seg ut på Stortinget.

I skole er Utdanningsforbundet størst, så der er det dem som slippes inn i forhandlingsrommet. Akkurat i skole er LO minst, så at deres eget skoleforbund stenges ute, blåser de i. At LO, kall det gjerne Fagforbundet, lever greit med det, er underlig i seg selv, all den tid jeg trodde at det er arbeidsgiver som er motparten.

Så i Oslo tviholder de store på å stenge mindre forbund ute fra medbestemmelse og partsrettigheter. Mens to medlemmer på en arbeidsplass er nok i alle andre kommuner, er ikke engang 50 medlemmer nok i Oslo.

Enda mer underlig er det at politiske partier som styrer Oslo, og som pleier å snakke varmt om trepartssamarbeid og den nordiske modellen, klarer å lukke øynene for at makta rår. Noen av dem tror sikkert de er opptatt av likhet og solidaritet og krig og fred og sånn, men bidrar til å opprettholde at mange arbeidstakere i Oslo mangler rettighetene arbeidstakere i alle andre kommuner har.

Hver gang jeg hører folk si at vi som er medlemmer i ett av de små forbundene burde melde overgang til det store, for sammen er vi sterke, da tenker jeg at joda, i prinsippet er vi sterke alle sammen, men Oslo-skolen er ikke akkurat et utstillingsvindu til hvor fint en kan få det når det er ett forbund som medbestemmer aleine.

For en skarve utenforstående provinslærer som ikke har det så aller verst, ser det faktisk ut som makta rår grunnen ganske aleine, og da må jeg med skam å melde si at med makta, mener jeg arbeidsgiver.

Jeg vil påstå at en lærer som ikke gidder å organisere seg, men utenfor Oslo, har mer medbestemmelse enn medlemmene i Lektorlaget på de videregående skolene i Oslo, og da til og med på de skolene der de er flere enn medlemmene i det forbundet som får bli med på medbestemmelsesmøtet.

Hvorfor påstå det? Fordi sammen er vi sterke, og når flere tillitsvalgte forhandler samtidig, kommer det samtlige til gode. Også dem som kjiper på kronene som burde ha gått til kontingent (i hvilket som helst forbund, bare organiser deg, for svingende).

På landsmøtet ble jeg glad når folk fra andre forbund kom for å si noen ord til oss. Mest fordi det er kult med en bekreftelse på det å ha en bevissthet rundt det å være i samme båt.

Det er i mine øyne nemlig en fordel med flere lærerorganisasjoner. Det ene er valgfrihet og varierte stemmer, men også at vi da er flere tillitsvalgte på samme arbeidsplass. Jeg har tidligere skrevet om at det er lenge siden jeg var plasstillitsvalgt, men hun som var det samme fra det andre forbundet, er fortsatt en av mine beste venner. For min del var det så avgjørende å ha en å gå sammen med i de krigene, for det var krig, men ikke mot hverandre.

Jeg veit at de tillitsvalgte på noen skoler ligger i krig med hverandre. I en ideell verden burde medlemmene da erstatte dem med noen andre, men det blir heller ikke lettere å få folk til å gidde den uriasposten det å være tillitsvalgt også er, så disse folka som kriger med hverandre er sikkert mange steder det beste folk får når de ikke stiller til valg selv.

Men: OM de tillitsvalgte fra ulike organisasjoner makter å samarbeide, kan de gjøre både seg selv og administrasjonen bedre. Alternativet er splitt og hersk og/eller sløv ledelse.

De samme prinsippene gjelder på nasjonalt nivå. Jeg ønsker meg fellesskap på tross av for eksempel fagpolitiske forskjeller. Det er ingen konkurranse, dette. Også derfor er det på høy tid å ordne opp i Oslo.

Det er LO som sitter på nøkkelen. Den som også kan låse opp det vi kaller Arbeiderpartiet. Smak på at det er blant annet LO og venstresida som nekter organiserte i Oslo partsrettighetene som er andre til del. Byrådet toer sine hender, men det er her ansvaret ligger.

Derfor er det godt at også Utdanningsforbundet ønsker å gjøre sitt for at kolleger organisert i Skolenes landsforbund og Lektorlager, også i Oslo, ikke bare får sin åpenbare rett til medbestemmelse, men i større grad får bidra til å gjøre Oslo-skolen bedre for alle som er ansatt der.