Veloverveid skolepolitikk, takk

Det har vært mye prat om bedre lærere. Det håper jeg roer seg med ny skoleminister.

I mellomtida etterlyser jeg flere skolepolitikere som kan mer om skole og kan uttale seg med en viss tyngde eller overbevisning om mer enn bedre lærere, mat eller lekser. Ikke at det ikke er viktig, men jeg mistenker at det blir snakket for mye om sånt fordi det er lettere å snakke om enn mye annet.

Det er fort gjort å tro at en kan skole fordi en har gått på skole eller hatt unger her, eller er lærer «i bånn», som enkelte skryter av. Det blir fort til generalisering ut fra stillbilder fra 1990 eller 2003, som lett fører til undervurdering, som igjen kan bli giftig når en del av de viktige skolesakene er så vanskelige å kommunisere at vi snubler i startblokka.

Ta arbeidstidsavtalen, som er så innfløkt at «lærere-har-bare-ferie»-folka fortsatt har gode dager mens KS kniser og for mange lærere jobber for mye. Skole er kompleks materie, som å se nevnte avtale sammen med relevante lover, forskrifter (for eksempel læreplaner med så mange nivåer at de eneste som ikke ramler av er et fåtall byråkrater) og ulike forutsetninger i ulike skoleslag, programmer eller geografiske områder.

Resultatet av undervurdering i stedet for veloverveiing av kompleksitet er avmakt, kanskje særlig i møte med politikere og rådgivere som bærer preg av å kunne for lite om det de rår over. Noen ganger kan den avmakten vise seg som politikerforakt. Det kommer vi ikke langt med.

Er det tilstrekkelig attraktivt å være skolepolitiker? Kunnskapsdepartementet er kanskje en beslutningsmaskin, men budsjettet finansierer kun seg selv, underliggende etater og noen utviklingsprosjekter. Det er et problem at kronene som brukes til skole bestemmes av kommunal, og ute i kommunene kan det ofte se ut til at skolesjefene holder budsjettene for at helsesjefene skal gå med underskudd.

Hva skal til for å fylle rollen som skolepolitiker, også i en skolearbeiders øyne? Læreren på en fådelt barneskole ønsker at skolepolitikeren også har kunnskap om det. Miljøarbeideren på en storbyskole ønsker inngående kjennskap til det som er relevant for hennes jobb. Fordi jeg jobber i videregående, ønsker jeg at skolepolitikerne også veit noe om det, og da ikke bare at yrkesfag må bli mindre teoritungt når yrkeslivet blir mer teoritungt.

Den ene gangen jeg satt i et kommunestyre, la jeg merke til kolleger som ikke hadde lest sakspapirene. Til deres forsvar brukte de fritida på vervet, mens saksbehandlerne som hadde skrevet papirene skrev ut fra sin betalte heltidsjobb.

Den mulige maktforskyvningen i sånt trenger ikke begrense seg til lokaldemokratiet. Hvis rikspolitikeren overlater for mye saksgrunnlag til rådgivernes oppsummeringer og heller ikke byråkratene evner å lytte til andre stemmer enn de som sitter nærmest, så kan beslutningene bli dårlige, eller lite formålstjenlige, som en annen ville sagt.

Du må ikke være skolearbeider for å være skolepolitiker eller bli politikerens saksbehandler eller rådgiver. Det viktigste er å lytte til et representativt utvalg av folk med skoa på. Ikke bare lærere, men skolefolk, og da dem som er i skolen, ikke var der et øyeblikk mens snøen falt, eller ikke ble annet enn jurist, økonom eller statsviter. I forrige århundre holdt skoledepartementet seg med et eget råd av lærere. Var det bare dumt?

Eller synes vi at det holder at politisk ledelse tar oss på kornet når vi forventer at for eksempel ministeren gjør seg tilgjengelig i sosiale medier? Det er jo fint å stille opp. Da må vi forvente at departementet også arkiverer kommunikasjonen, så ikke noen av oss glemmer at dette også er saksbehandling.

Og så skal selvfølgelig vi avmektige puste med magen før vi ytrer oss. Det blir bedre debatter av det. Det kan være et godt prinsipp å sette grensa før kjip nedvurdering av navngitte politikere, særlig hvis politikerne bærer tillitsverv som de knapt får betalt for å bruke fritida på.

Jeg er ikke sikker på om profesjonelle og høyt gasjerte yrkespolitikere med proft støttepersonell alltid skal få det samme vernet. De besitter betydelig makt og i etikken lærer vi at med makt følger mer ansvar. Men jo, det blir bedre debatter av at vi klarer å te oss.

Samtidig kan noen ha det med å kalle all kritikk for forakt eller noe i den dur, men den offentlige samtalen skal nå engang handle om hvordan saker i det offentliges interesse kan bli bedre. Når jeg mener at skolesakene kan bli bedre av at flere skolepolitikere blir bedre, veit jeg at jeg er på tynn is, men kanskje ikke tynnere enn den om at skolen blir bedre av bedre lærere.