Maktspråkets metaforer

Denne feilslutningen at samfunnet går framover når vi kutter i stedet for å stimulere ungenes skolegang, er både upassende, for å si det med Aristoteles, og samfunnsskadelig, for å ta med Platon også. Det eneste dette har med krafttak å gjøre, er forløsningen av destruktive krefter i møte med jug og fanteri.

En vanlig bestilling i stillingsannonser til jobber i offentlig forvaltning er denne: Gode skriftlige og muntlige kommunikasjonsferdigheter på norsk. Som norsklærer er jeg glad for at språkferdigheter fortsatt er etterspurt i et byråkrati som hadde tålt flere humanister. Samtidig hender det at jeg stusser på hva som ligger i akkurat denne bestillingen.

Språk er makt. I norskfaget jobber vi blant annet med hvordan maktspråket kan se ut, og hvordan verdiladde ord og metaforer har til hensikt å styre mottakers oppfatning av en sak. Det er her jeg tenker at det er nyttig å integrere mektig politiker- og byråkratspråk i undervisning, og da også tendensen til å kalle politiske og byråkratiske prosesser for det stikk motsatte av hva det er, og det helt uten å være ironisk.

Ett av de mest kjente av aktuelle eksempler på slike ordvalg er nærpolitireformen, som i praksis handler om nedbygging av politi der folk er.

Den metaforen som vi som jobber her i fylket er mest opptatt av nå, er krafttak. Dette fylket var knapt slått sammen før administrasjonen begynte å snekre på en bestilling fra politikerne: et dokument som først ble kalt «Krafttak for grønn omstilling».

Den grønne metaforen dekker over det som egentlig er en formidabel nedskjæring, som fører til enda flere elever i allerede for store klasser og kutt i plasser på dyre utdanningsprogram. Navngivningen var imidlertid så latterlig at de måtte gi seg med det. Derfor heter det nå bare krafttak. Vi forbinder jo noe positivt med denne metaforen. Vi aner et løft, eller noe løfterikt, som om noe skal bli bedre etter et krafttak.

Selv om det ikke er bevisst bruk av ironi, gir det unektelig en dobbelthet i budskapet. Når vi lærer språkbruk, sier vi gjerne til elevene at de helst ikke skal bruke slike doble utsagn med mindre de ønsker å forvirre eller gjøre mottakeren sin usikker. Det går an å legge til, med utgangspunkt i slikt politisk og byråkratisk maktspråk, at du også risikerer å gjøre mottaker forbanna.

Hvis mottaker vet det minste om hva saken dreier seg om, gir det en opplevelse av å bli kraftig undervurdert, i tillegg til det raseriet som gjerne oppstår der det kuttes i tjenester. Det er nemlig ikke noe moro å stå i førstelinja når man skal representere det som stadig blir dårligere.

En disiplin i språkvitenskapen som vi gjerne forbinder med maktspråk, heter retorikk. Platon var ikke særlig glad i retorikken, i hvert fall ikke når den ble misbrukt, for da kunne den gjøre skade på samfunnet. Aristoteles bidro med en nyansering, der han blant annet pekte på at vi fester «lettere og raskere tiltro til hederlige personer», særlig i saker det er tvil om. Han la også vekt på metaforens betydning, men: den skulle bare brukes når den var på sin plass, og hvis ikke, ble inntrykket upassende.

Krafttak er en upassende metafor for nedskjæringer. I tillegg er det vanskelig å se at saker som angår nedskjæringer av tjenester til borgerne i seg selv er noe annet enn til skade for samfunnet. Jeg kan heller ikke forstå hvorfor vi er kommet dit at ostehøvel på for eksempel unge menneskers like muligheter til opplæring blir sett på som et slikt gode at vi skal ta et såkalt krafttak for å oppnå det.

Vi er borgere i et såkalt kunnskapssamfunn, i en verden i rask endring, der den egenskapen arbeidsgivere aller helst ønsker seg av sine medarbeidere er evnen til kompleks problemløsing. Hvordan (problem)løser vi det i Norge? Jo, vi kjører en regionreform, og forutsetter at fylker og kommuner som blir slått sammen, øyeblikkelig blir mer effektive. Deretter lukker vi øynene for at skole handler om utvikling og kompetansebygging av samfunnet, mens vi godtar at det er helt nødvendig å skjære skolenes budsjetter til beinet.

Denne feilslutningen at samfunnet går framover når vi kutter i stedet for å stimulere ungenes skolegang, er både upassende, for å si det med Aristoteles, og samfunnsskadelig, for å ta med Platon også. Det eneste dette har med krafttak å gjøre, er forløsningen av destruktive krefter i møte med jug og fanteri.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s