Voksenopplæring i dybdelæring

Folk kan for lite om skole. Det er synd, for skole er viktig.

Skolepolitikere trenger ikke å kunne skole på annet vis enn at de har gått på skole. Skolebyråkrater kan i beste fall ha vært skoleledere, men kanskje helst økonom eller statsviter (var det statsråden som opprettet skolens direktorat som bestemte at det ikke skulle ledes av folk med skolebakgrunn?).

Det er lenge siden rektorer underviste. Nå er det også sjeldnere at en stakkars mellomleder får lov til det. Undervise, altså. Det gøyeste en gjør i skolen. Og som gir unik innsikt i hva skole er.

Ikke bare skal lederne komme seg ut av klasserommet og inn på et kontor der de gjerne blir shanghaiet av en skoleeier som vil klekke ut herlige idéer om hva skolen kan handle om. Som 21st century skills. Som om elever er pip klare for den delen av arbeidslivet som sysler med den slags.

For hva er den slags? Jo. Det er abstraksjon. Kritisk tenkning. Refleksjon. Kreativ problemløsing. Sånt noe som ikke oppstår i et tomrom. Sånt som beriker klasserommet når det funker, men kommer av hardt arbeid og ikke av seg selv eller av at unger skal bestemme sin egen læring.

Det de noen ganger kan se ut til å ha glemt, de som driver ordgyting på skolens vegne, er at sånne bedriftsledere som etterspør sånne skills, er sånne som tar for gitt at deres arbeidstakere er skikkelig kompetente, som i at de har en mastergrad fra et studiested de kan være bekjent av.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor konsulenten eller idioten som har fått betalt for å holde foredrag om disse skillsa, glemte at det ligger noe i bånn. Det er noen kunnskaper som skal til. Hvordan skal du skjelne mellom jug og sant hvis du ikke har peiling på temaet? Og, bare for å ha sagt det: hvis du ikke har peiling, hjelper det ikke å få en oppgave der du skal «utforske» det du ikke har peiling på.

Misforstå meg rett, utforsking, refleksjon og kritisk tenkning er avgjørende, også for å lære på og i dypet, og i skolen prøves og prøves det ustanselig, også på den slags, men helst ved å huske at det må bygge på noe.

Jeg pleier å si at læreplaner er laget for læreplanleggernes barn. Når jeg er på mitt mest konspiratoriske, kan jeg finne på å tenke at moteordene dybdelæring og utforsking er stelt i stand for at akademikerbarna skal slippe å bli utsatt for kunnskapsformidling om det de allerede har lært hjemme.

Siden jeg ikke er konspiratorisk, er det nok ikke derfor. Vi skal for eksempel huske at vi ikke kan ta for gitt at akademikerbarn lærer noe hjemme. Litt for mange akademikere snurrer nemlig litt for raskt rundt i hamsterhjulet eller har ramlet ned i et annet kaninhull enn det poden ligger og kaver i.

Når kommune etter kommune i tillegg vedtar leksefri skole, og topper den genistreken med digitale læringsplattformer, noen av dem så dårlige at foresatte ikke fikser å slippe gjennom grensesnittet (og nei, elevene fikser det heller ikke, grensesnittet, for det er som sagt dårlig), jo, da lærer enda flere elever enda mindre.

Det er ingenting en lærerstudent blir tuta ørene mer full av enn at læring blir til i samspill med andre. Okei, hvis vi er med på den. Hvorfor kaster vi foresatte ut av elevenes læring? Fordi noen foresatte er mer kompetente enn andre?

Det fører jo bare til at færre unger får anledning til å være den kompetente andre. Og når heller ikke læreren får verktøykassa som skal til, som ei lese- eller lærebok som kan stimulere til konsentrert arbeid, og lærerflukten har gitt plass til enda flere vikarer rett fra videregående, nei, blir det noen kompetente andre igjen i rommet som hører til den offentlige skolen?

Det er et langt mer sentralt spørsmål enn spørsmål som har det med å bli reist i stedet. Typ sånne spørsmål som kommer hvis en eller annen luring har observert at enkelte elever flyter rundt i gangene i stedet for å være på klasserommet. For da må skolen gå i seg selv: det er kanskje ikke spennende nok i klasserommet?

Det er enda en banalisering. Det er ikke så himla spennende i den gangen heller, og jeg nekter å tro at elevene det gjelder har rømt klasserommet fordi det ikke er morsomt nok.

Det må ikke være gøy. Det må være til å bære. Både det at det ikke ble frokost i dag, at det går minst tre drittsekker i klassen og at det er så mange som trenger hjelp at det ikke er nok hjelp til alle.

Også derfor er det lurt med kunnskapsformidling i skolen. Deretter refleksjon og annet fint. Fordi flere enn læreplanleggernes barn fortjener det.