Spol fram til skolestart

Det kan gå helt rundt for meg av planleggingsdager. Dette konseptet med å måtte sitte stille og holde kjeft mens de voksne snakker om noe som framstår som totalt irrelevant, og ikke minst kjenne blodtrykket stige fordi første skoledag kommer nærmere og nærmere, og bare fordi de voksne snakker, får ikke jeg tid til å planlegge skolestart.

Det kan også virke som det blir flere planleggingsdager for hvert år, og stadig mindre tid til planlegging. Noen ganger skal skoleeier ha en hel dag til noe massemønstringsgreier som de sikkert har brukt for mye penger på, og som bare er irriterende selv om en og annen foredragsholder er god.

Noen år flyr du som et piska skinn fra møte til møte til møte fordi du både skal være kontaktlærer og ha litt for mange ulike fag. Det er ikke det at hvert møte isolert sett er unødvendig, men summen av dem gir surstoffmangel. Noen år er det lagt til rette for tilstrekkelig tid til reell planlegging, men så kaller en eller annen jævel inn til møte likevel, og da er det lett å glemme at det kan tenkes at det også går an å planlegge sammen med andre.

Så her sitter vi. Trøtte i trynet og slappe i fisken etter uke på uke med slyngel-liv. Vi startet med de beste intensjoner om å opprettholde gode rutiner, men knelte umiddelbart eller på oppløpssida i is og grillpølser, seine kvelder og krangling om hvem som skulle lufte bikkja.

Nok av det, altså (men det er aldri nok ferie), og mer av dette nå. Møter, møter og noe de kaller digital kompetanseheving.

Midt i denne digitalkompetansen som jeg driver og legger meg under her i planleggingsland, skal jeg gjøre noe jeg trodde ikke kom til å skje. Det kommer kanskje heller ikke til å gjenta seg, så jeg sier noe pent om VIS med en gang, så er jeg ferdig med det:

Jeg liker den timetellingen, jeg. Jeg har akkurat like mange timer i uka i år som i fjor, men etter at VIS tok en titt på årsverket mitt, gikk de timene fra rett under 94 til nesten 100 prosent. Kolleger som ikke har vært utsatt for borttelling av timer vil kanskje ikke helt forstå dette utsagnet: Foreløpig simpelthen elsker jeg VIS. Der var det sagt.

Men jeg er ikke ferdig med å si noe pent om VIS. Kanskje handler det mest om de stakkars heltene i Viken og andre steder, som måtte være prøvekluter, eller kanskje handler det om at noen av folka som jobber i administrasjonen hos oss har gått i bro for at dette skulle bli sånn noenlunde spiselig, men jeg må uansett si at så langt, så godt. Jeg har sjelden hatt så god oversikt ved skolestart, og jeg har hvilepuls.

Sånn. Nå er jeg ferdig. Kanskje kan det bare gå nedover herfra.

Eller?

I fjor skjedde det noe nytt rundt skolestart. Jeg var ikke like angstbitersk opptatt av å pleie min egen planlegging. Noe av det samme har skjedd i år, og jeg begynner å lure på om dette handler om erfaring. Kanskje har jeg endelig skjønt, gjennom den lange og gjentatte veien, at alt ikke må være tipp topp og dønn på plass første skoledag.

Mens jeg før satte ære i at års- og periodeplaner skulle ligge klare i alle fag når elevene kom, på tross av at jeg umiddelbart måtte revidere dem fordi elevene viste seg å være annerledes enn jeg hadde trodd, har det sunket inn at elevene blåser en lang marsj i akkurat de planene.

I første omgang har de mer enn nok med en hel del annet, og hvis de ikke har møtt meg før, er jeg langt mer interessant for dem enn planene mine. Ikke fordi jeg i meg selv er interessant, men fordi de er spent på om de kan få en tålbar relasjon til læreren sin. Etter hvert vil planene bli litt interessante for noen av dem, men for de fleste holder det å erfare at det virker som jeg har styr på det, at jeg kan det jeg skal og ikke minst, at de kan ha en tålbar relasjon til meg.

Og godt er det at jeg endelig har funnet ut av dette, for nå er jeg også blitt såpass gammal at det er ekkelt nok å skulle stå opp tidlig igjen, innfinne meg på et saklig sted igjen og igjen holde kjeft mens voksne snakker. Så her jeg prøver å holde kjeft, gleder jeg meg til serien av nåsituasjoner jeg skal inn i når elevene kommer. Det er det som er skolestart.

En tanke om “Spol fram til skolestart

  1. Noen har bestemt at vi skal på skole. Hva vi skal lære der, og hvor lenge osv. Det passer slettes ikke alle. Da blir dem et problem.

    Skolen må gjøres om og tilpasses mer individuelt, særlig nevrodiverte, og begynne å ta hensyn til elevene.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s