En debatt som hadde det meste?

I går arrangerte Landslaget for norskundervisning en debatt om bruk av språkmodeller i norskfagets skriveundervisning. Jeg har brukt dagen til å oppsummere hva den debatten hadde, og ikke.

Den hadde dessverre ikke Linn Skåber i publikum. Hun kom, og hun prøvde å sette seg, og vi angret litt på at vi sa til henne at vi trodde at hun hadde gått feil, men vi gjorde nå det da.

En kollega kommenterte debatten sånn: «Fantastisk øyeblikk med hu ropedama fra Groruddalen som ville på pub og skrive med papir og blyant. Bra variasjon i panelet også, synes jeg». Og det ble jo bra variasjon, særlig fordi det som manglet langt på vei ble supplert av folk i publikum, som innspillet fra en ikke ukjent lærer fra Fyllingsdalen.

Debatten hadde også norsklærer og forfatter (blant annet av ei bok om nettopp KI og skriveopplæring) Agnar Lirhus, som innledet om de små og store fordelene og ulempene ved generativ KI i skriveundervisninga. Mest vekt la han på langsiktige konsekvenser.

Han viste til begrepet KI-literacy, som favner både bruk og evaluering av selve teknologien: Hva innebærer teknologien for naturen, samfunnet og hver enkelt? Kanskje det beste vi kan gjøre, er å lese, diskutere og skrive om tekster som kan bidra til å øke elevenes KI-literacy.

Deretter var det Osloskolens direktør Trond Ingebretsens tur. Vi husker Trond-«Vi hadde ikke annet valg»-Ingebretsen? Selv sa han at han aldri har fått så mye voksenkjeft som da han sto ansvarlig for innføring av en egen skrivebot i Osloskolen. Han fortalte om bakgrunnen for valgene som ble tatt. At når tannkremen er ute av tuben, må vi pusse tenna, men også at dilemmaene er der og at han langt på vei er enig i Agnars innvendinger.

Og så skulle hele panelet snakke om tid og sted for språkmodeller i skriveundervisning og -vurdering. Det gikk ganske pent og pyntelig for seg, slik det gjerne gjør når det er flinke norsklærere til stede.

Men det ble tonet flagg. Det ble sagt at dette har ødelagt faget mitt, men jeg prøver det da ut. At jeg har ikke tenkt på klimaet, men læring. At poenget med skole er ikke å sitte med seg og sitt, men lære sammen med andre folk, ikke maskiner.

Ingebretsen sa han lærte mye, men også at han gjerne ville høre mer om løsninger, og da ble svaret at elever trenger allmennkunnskaper, grunnleggende lese- og skriveferdigheter og øvelser i kritisk tenkning.

Debatten hadde ikke minst en rektor som fikk applaus. Cecilie Bach er også en rektor som underviser i norsk, tenk det, og, egentlig må jeg skrive en egen tekst av en hyllest til Cecilie, men jeg tror at jeg nå skal nøye meg med å si at i går fikk norsklærere over hele Norges land lov til å bli misunnelige på lærerne på Thora Storm vgs.

Debatten hadde til og med en supervikar. Norsklærer Marit Eikeland hadde vært skeptisk til å erstatte Siv Sørås Valand (som fulgte med fra sykesenga). Få norsklærere kan så mye om språkmodeller som Siv, men Marit kunne sitt, og ikke minst sto hun fjellstøtt. Det var også hun som fikk siste ordet, da hun fastslo at vi alle mener det samme som Kjell-Lars Berge, at det er læreren og ikke roboten som skal drive skriveundervisning.

Men før den tid ble det snakket om vurdering underveis og til slutt, hjelpemidler og ikke, eierskap til egen tekst, standpunkt som blanding av fritt fram og gammeldagse tentamensdager, eksamen som elskes og hates og må beholdes enn så lenge – og stenging av nettet (som Ingebretsen sa gikk greit, som Eikeland sa gikk noen ganger, og som Ingebretsen sa at joda, dette må bli bedre, og som vi andre veit ikke fungerer i det hele tatt i noen fylker, men bedre i andre, og det skal helst bli sømløst på sikt).

Da det ble åpnet for publikums spørsmål, kan jeg ikke huske at publikum hadde ett eneste spørsmål. Men innspill, det hadde de.

Heldigvis tok Kjersti Solbu ordet på vegne av lærerne til elevene med såpass laber skrivekompetanse at de ikke ser hensikten med å skrive egne tekster når KI gjør det bedre. Det var et viktig innspill. Ikke fordi vi nødvendigvis skal rettferdiggjøre at språkmodellene er innført i skolen uten høringer, men for at vi ikke skal bagatellisere hva språkmodellene kan tilføre elevtekster, som læreplanen sier elevene skal skrive selv.

Kjersti fortalte at hun derfor må gi flere skriveoppgaver der elevene må bruke mer av seg selv, og at hun ser lite potensiale i KI-underveisvurderinger, men mer når elever kan bruke det til å få forklart vanskelig fagstoff eller oversatt det til morsmålet, selv om risikoen er til stede for at de ikke får det med seg når boten tar feil.

Her minnet også Trond om at det i skolen, også tidligere, alltid har vært en majoritet av elever som ikke har kjent seg hjemme i det skrivefellesskapet som vi som snakker om hvor fint det er å skrive, snakker om.

Det var også bra at en lærer fra Vika vgs. tok ordet for å si at hun hadde bedre erfaringer med språkmodeller enn panelet. Jeg tror de fleste er med på Cecilies oppfordring om å skrive om nettopp sånt noe i Norsklæreren. Det sa i hvert fall de norsklærerne jeg haiket med hjem at de ville lese om.

Debatten fikk også etter hvert høre stemmen til en nestor og skriveforsker. Det hører med. Etter hvert la han seg ut med hele panelet, som blant annet svarte med å være såre enig med ham.

Debatten hadde også sine mangler. Det vi ikke fikk sagt nok, synes jeg, selv om det ble sagt flere ganger, både fra panel og publikum, er fraværet av sentral styring.

Det kunne også ha vært nevnt at UH-sektoren ikke er stort bedre enn skolesektoren i tilnærminga til KI. Og da mener jeg i den forstand at forpinte mellomledere blir bedt om å sende medarbeidere på KI-kurs, eller at fagfolk snakker om å lage enda vanskeligere skriveoppgaver, så studenter som har mer enn nok med å få vist sin E- eller D-kompetanse detter av lasset. Sånt noe.

LNU arrangerte en KI-debatt i fjor også. Det var ikke gitt at vi skulle gjenta det. Vi har registrert at mange er lei, kanskje av samme grunn som Marit i panelet var inne på, fordi sånne debatter har det med å handle om noe helt annet enn norskfaget, og fordi debattene har det med å havne i opptil flere grøfter.

Jeg er likevel glad vi oppdaterte praten. Både panel og publikum viste at det er gjort langt flere erfaringer siden sist. Det er nesten så jeg er fristet til å si at vi tar en ny runde neste år. Men det skal jeg ikke si. For neste år skal høstseminaret vårt handle om retorikk. Om det er mer å hente der enn det vi gjerne gjør. Jeg bare nevner det.