Stykkpris i lærerutdanninga

Jeg visste det. Da jeg tok pause fra skolen for å jobbe som norsklærer i høyere utdanning, visste jeg at det var et tidsspørsmål før det dysfunksjonelle skulle komme til syne. Store organisasjoner er ikke så sjelden dysfunksjonelle, og da særlig dem som blir styrt etter stykkpris på tross av at kjernevirksomheten er vanskelig å telle.

At sånt som kvalitet og forebygging er vanskelig å prise, gjør sånt til en salderingspost, og det lager systemsvikt her og der. Helt ærlig talt har det vært litt deilig å være ny og uvitende igjen. Det har vært en måte å ta en pause på, for det tar litt tid før en får øye på hull og skjevheter i reisverket.

Før jeg kom hit, trodde jeg at det var videregående opplæring som var verdensmestere på gjennomstrømning for enhver pris. Den reelle prisen på den slags stykkpris-styring, er for eksempel sviktende kompetanse. Det må blant annet akademia rydde opp i, og det er mandatet, men i praksis går det i gjennomstrømning her og.

Tidligere har det hendt at jeg har lurt på hvorfor lærerutdanningene har sluppet ut en og annen eksistens og kalt også denne for lærer. Jeg har jo visst at det finnes noe som heter skikkethetsvurdering. Det er litt avgjørende at den vurderinga funker. Vi ønsker lærere som tar fag, elever og seg selv på alvor, og som har det etiske kompasset stilt inn på, ja, gangbar yrkesetikk.

Når vi nå får orienteringer om hvor viktig det er med gjennomstrømning, samtidig som det antydes at ikke alle jobber er like trygge om økonomien ikke kommer på rettere kjøl, og de andre steder går til oppsigelser, går det an å glemme dette med skikkethet. Det ligger en risiko der. Når noen spør, blir det sagt at joda, skikkethet er selvfølgelig fortsatt viktig. Det er da noe.

Risiko ligger det også under tilbøyeligheten til å kjøre deler av utdanninga over på nett. Alle vil ha studier på nett, må vite, så det må vi tilby. Jeg skjønner at folk vil det. Det er praktisk. Særlig for folk som allerede er i full jobb og på den måten har vist at de er i stand til å møte andre mennesker fysisk. Det er ikke dem som bekymrer meg.

Men jeg er skeptisk til at studenter rett fra videregående skal kunne bli lærere gjennom å følge et nett-studium. Særlig når vi veit at en del unge mennesker av i dag allerede har hatt mindre menneskelig interaksjon enn generasjonene før dem. De skal likevel ut i en hverdag stappfull av folk.

Konfrontasjonstid, kaller danske skolefolk det, den tida en står i den førstelinja som undervisning også er. Det ordet er ganske dekkende.

Noen av dem som utdanner seg til konfrontasjonstid, vil få det til på tross av nettstudier, fordi de allerede tåler folk, men hva med de som ikke gjør det? Og: hvordan i huleste får vi til skikkethetsvurderingene når heller ikke vi treffer dem?

Gjennomstrømning handler også om kompetanse. Jeg husker de første møtene i videregående der vi ble bedt om å vurdere, igjen og igjen, om det var nødvendig å gi den og den eleven karakteren 1 i det eller det faget.

I starten ble veldig mange lærere fortørnet over det. Både fordi det ble opplevd som administrativ overstyring av faglig yrkesutøvelse, men også fordi vi bekymret oss over den manglende kompetansen den og den strømmet gjennom og videre ut i samfunnet med.

Om ikke skolen gjør jobben sin, må andre gjøre det. Manglende kompetanse går ikke bort av seg selv. Prisen for dårlig opplæring har arbeidsgivere lang erfaring i å fikse, men smertegrensa finnes. Folk  som for eksempel har det med å foreslå lovfestet rett til læreplass, uten å snakke om hvor vi skal hente pengene til det, har dessverre mindre kompetanse til å sette seg inn i sånt – enn en unge med ei kuleramme.

Om også akademia begynner å tulle for mye med hvilken kompetanse eller mangel på sådan som er verdig en ståkarakter, så bidrar også vi til ytterligere følgefeil i profesjoner og fagfelt vi utdanner til.

Målstyring, ass. Finnes det noe mer tankeløst kvalitetssikringssystem? Det gjør det sikkert, og det er sikkert det verste.

Uansett, en annen konsekvens av å stykkprisfinansiere for eksempel lærerutdanning, er at når det blir færre søkere, blir vi tvunget til å redusere antall ansatte som jobber med det. Da ryker også ett og annet fagmiljø. En får alltids ansatt folk igjen om behovet igjen melder seg, men sterke fagmiljø tar det lang tid å bygge opp.

Med sterke fagmiljø mener jeg folk som kan møte studenter på studier av høy faglig kvalitet og relevans. Men jeg mener også at det er miljø med høy integritet, som kan stå imot når forslagene om for eksempel gjennomstrømning kommer.

Det hører nemlig noe til historien om de første møtene i videregående jeg nevnte over, de der vi ble bedt om å senke kravene til ståkarakter. Der lærerne ble fortørnet. For hvert sånt møte ble det noen færre som protesterte. Til slutt var det blitt en ny norm av det hele.

Én og annen tar fortsatt bladet fra munnen. Men i skole er de nå blitt så få at de mange steder kan sorteres ut som kranglefanter. Hvem som kan le hele veien til banken, er jeg usikker på, men noen er det sikkert.