Virus dreper ikke leseforståelse

Manglende lesing har langt mer å si.

Jeg har vært så heldig at jeg har fulgt flere klasser som har fått til å lese mye. Der det etter hvert ikke er sånn at elever blir sett ned på om de åpner boka og faktisk leser i den.

Det betyr ikke at alle har lest alt jeg har slept inn i rommet. Ikke alle har lest hvert eneste ord i bøkene de har lest. Noen har lyttet til lydbøker eller innlest tekst. De fleste har lest på papir. 

Alle har deltatt i haugevis av samtaler med hverandre om det de har lest. 

Grunnen til at det har vært så bra å følge dem, har vært engasjementet. Og noe av grunnen til det igjen, er at de ble trigget av å høre hva de andre som hadde lest syntes om at kaptein Rieber i Forrådt av Amalie Skram var så dramaqueen, som de sa, eller hvordan de andre tolket persongalleriet i Mine venner av Monika Isakstuen. Var de på bursdagsfesten eller inne i huet til hovedpersonen?

De bøkene som engasjerer mest, er de som får elever til å stille spørsmål. Noen blir frustrert, men ikke uberørt.  

En dansk leseforsker registrerte da han gjennomførte et prosjekt i en 6.-klasse at elevene kjapt gjennomskuet trendy kompleksitet i barnebøkene de skulle lese. Da tok han et avbrekk og lot dem lese Kafka og Dostojevskij. Han forteller at tolkningene deres ikke sto tilbake for dem til erfarne litteraturvitere. 

En leseforsker fra Stavanger skrev for noen år siden en doktoravhandling der hun så på muligheten for å bruke akkurat så vanskelig litteratur som utgangspunkt for kreativ problemløsing. 

Jeg har ikke tro på undervurdering av elever. Mange elever kjeder seg til døde fordi vi ikke tør å gjøre oss upopulære ved å stille krav til dem og heller mater dem så mye med innholdet i bøkene at de ikke trenger å lese dem.

Ikke at du blir poppis første gang du kommer trekkende med ei bok de skal lese, men er du villig til å investere i å være litt upop i starten, kan det hende at noe løsner.

Det håper jeg de to ansvarlige ministerne som har sparket i gang et prisverdig initiativ for lesing også er villige til, å gjøre seg litt upopulære, altså. For eksempel ved å supplere leselystbegrepet med leseengasjement og -utholdenhet. Lyst er dopamin. Engasjement er kruttet som skal dra deg ned i læringsgropa, mens utholdenhet, ja, det er det som får oss opp igjen. 

Lyst er fint, særlig på fritida. Også på skolen skal vi noen ganger lese for lesingas skyld, særlig i starten, men mest av alt skal skolen gjøre en forskjell, særlig for dem som ikke møter det skolske andre steder. Derfor må vi også lese og jobbe strengt og målrettet. Leser vi influensertekster, er det fint med lyst og glede, men poenget er kritisk analyse av hvilke versjoner og verdier som ligger på eller mellom linjene i dem.

Også kan vi slutte å tute ører til elever fulle av at de ikke leser. 

De leser. Mye. Og kjapt. Det er ikke unyttig å kunne det, men heller ikke tilstrekkelig til å bli i stand til å avkode informasjonstett grafikk eller verbaltekster som går side opp og side ned. Sist norske elever ble spurt, oppga de å ha lest færre sider det siste skoleåret enn elever i naboland. Kan vi kreve det samme av norske elever som for eksempel danske?

Selv om de fleste ikke vil, kan de fleste som oftest. Noen ganger kan det hjelpe å dele noe så trivielt som hvor kort eller lang tid det tar å lese ei bok eller en artikkel. 

Vi kan også dele det faktum at leseengasjementet ikke nødvendigvis kommer bare du du får ei bok med et kult omslag foran deg. Gode tekster leverer, men det kan ta tid før leseren oppdager det. Også bøker uten pangstart eller umiddelbart interessant tematikk, kan engasjere. Ikke glem høytlesning som mulighet hvis teksten kanskje er litt for krevende for noen. 

Det er en myte, en grov forenkling og en fallitterklæring at det bare blir leselyst når elevene får velge bøkene de skal lese helt selv. Jeg har sett nok av selvvalgte bøker ligge oppslått på den samme sida aldri så lenge, på pulten til eleven som med sløret blikk ser en annen vei. For ikke å snakke om hvor ørkesløst det er å sette av skoletimer til lesing når brorparten leser fint lite med mindre vi dytter og drar og bruker lesinga til noe. Da trenger vi et fellesskap som leser det samme.

Jeg er med på at vi også skal lese for lesingas skyld, men deler ikke premisset om at det står i motsetning til at flere leser samme bok. Det er så mye mer å hente når det til enhver tid til finnes minst en annen i rommet som har lest det samme og som det går an å diskutere boka med.

Og hvis jeg hører noe mer covid-gnål som forklaring på at unga stadig forstår mindre når de PISA-leser, så sier jeg bare klassestørrelse. Leseengasjement, som så mye annet i skolen, trenger støtte. Ikke som ferdigtygd innhold, men som tilstrekkelig mange voksne i rommet til at det er trygt for alle å åpne boka og faktisk lese i den.