Paradoksal medvirkning

Det er ikke lenger siden jeg tråkket rundt på gølvet inne i en skole, enn at jeg kan forestille meg hvor grinete jeg hadde blitt om jeg hadde fått tredd noen lysark om ytterligere elevmedvirkning nedover arbeidshverdagen min.

«Elevene skal delta i planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning», står det i Opplæringsloven, og det er ikke noe galt i det. Men sånt stopper sjelden der.

Verdikjeden blir gjerne sånn: Velmenende lovutvalg og læreplanleggere endrer ordlyd i styringsdokumenter. Virksomme byråkrater konkretiserer dette etter beste evne, for det kunne jo tenkes at de stakkars pedagogene ikke har tid til å lese sånne dokumenter. Deretter blir stakkarene kalt inn på møter de ikke har tid til av ledere som heller ikke har tid, men likevel sprer det glade budskap fra de virksomme og velmenende.

Lærerne blir i sin tur ulike grader av drit forbanna, også fordi ingen av folka tidligere i kjeden har klær på, altså sånne klær en bruker i et klasserom, og at de likevel kan finne på å lage dogmer om at alle lærere for eksempel skal la klassene sine delta i utforming av periodeplaner, for å nevne ett eksempel på vaskekte dust operasjonalisering av et ellers godt prinsipp.

For det første, er vi sikre på at alle elever (for dogmer skal gjerne gjelde alle) er så himla interessert i å planlegge undervisning ned på periodeplan-nivå? Hallo. Som lærer har jeg i årevis blitt utsatt for at elever skal vurdere undervisninga, og ett av ørti spørsmål var nettopp om de kjente til planene mine i faget og om jeg fulgte dem.

Det rare var at hvert år fikk jeg høy skore på at jeg fulgte planene mine, men lavere på at elevene kjente til dem. Kanskje blir dette litt svogerforskete, men jeg sier det likevel, elever gir stort sett filla i planene. De fleste lærere veit at det elever trenger, er å vite at du vil dem vel. Kommer du dit at de slår seg til ro med akkurat det, blir de med på det meste av det du måtte finne på faglig.

For det andre, hvilken kompetanse har elever til å planlegge, gjennomføre og evaluere undervisning? Selvfølgelig har de ymse forutsetninger til å mene noe om noe, og igjen, kult og hensiktsmessig å involvere i spørsmål det er interesse om, men noen ganger kan dette bli tolket litt vel bokstavelig av folk uten gulvkontakt.

Det igjen kan, selv om det kanskje ikke var planen, bli oppfattet som den fagkompetansen de fleste faglærere heldigvis bringer til rommet sidestilles med den til dem som er der fordi de naturlig nok kan mangle den kompetansen.

Og mens jeg er inne på involvering. Egenvurdering. Fint. Selvfølgelig er det sammenheng mellom kompetanse og evne til å vurdere egne evner. Et kjennetegn på god kompetanse er at en har sånn noenlunde oversikt over hva en har inne og ikke.

Det betyr dessverre ikke at alle får god kompetanse av å vurdere seg selv i eninga. Det kan være gunstig å legge såpass opp til det at det gir info om hvilke elever som systematisk over- og undervurderer seg. Særlig de sistnevnte trenger veiledning på at de bør og helst skal tro bedre om seg selv.

Jeg har også erfart at det er gunstig ikke å la det gå inflasjon i egenvurderinger. Tro det eller ei, de fleste elever opplever all kartlegging og vurdering som slitsomt.

Der egenvurdering også kan funke, er når jeg en sjelden gang, i fag med mange redegjøre-mål, sier hei sveis, i dag er det prøve. Når sjokket har lagt seg, sier jeg at det ikke er snakk om prøveprøve, men at de får en sånn for at de kan sjekke hva de kan svare på uten hjelpemidler, før de jobber videre, og til slutt skriver en kort egenvurdering av hvordan det gikk.

Jeg er ikke interessert i å finne ut hvem som ikke har lest, men om de har en edruelig inngang til hvor de står. En artig bivirkning av en sånn start på en time, er også at det kan bidra til at noen kanskje leser litt grundigere i noen dager.

Skal elevene bli med på å planlegge det? Nei. Skal de gjennomføre og evaluere? Ja, og de har gjort det allerede. Ikke som klasseledere, men som deltakere. Og forresten, alt en inviterer til medvirkning i, avdekker at en klasse består av individer med ulike preferanser. Det kanskje nyttigste ved medvirkning, er at akkurat det blir veldig synlig for alle.

Paradokset? At de som instruerer ledelsen til å instruere lærere til å legge til rette for disse firkanta tid-og-krefter-tyvene, ikke kan ha reflektert tilstrekkelig over hvor merkelig det er at de i sakens anledning ikke makter å utsette voksne, kompetente mennesker med skoa på for nettopp mulighet for medvirkning.