Mye var verre før, men kanskje ikke å være ungdom

Mandag morgen kom historiene om hvem som hadde vært hvor, hvem som hadde blitt hentet av faren sin, hadde rotet med hvem og hvem som hadde blitt pumpet. Sånt noe. Mandag morgen var altså tidspunktet for å finne ut at joda, det var visst noe jeg gikk glipp av denne helga også.

Også den gangen var det kjipt å være den som ikke engang hadde vært i periferien av en eneste av de historiene. Jeg for min del var det, utenfor periferien altså, fordi jeg stort sett hadde portforbud på den tida, og heller tilbrakte kveldene over sælbubridge og monopol med besteforeldrene mine.

De mandagene var kanskje kultne, men det har jeg i så fall glemt. Kanskje fordi summinga av historier var over allerede på tirsdagen.

Nå sitter enhver på orkesterplass 24/7 til sitt eget utenforskap. Selv de som har venner stirrer seg blinde på det som angivelig foregår i feeden og konkluderer med at de ikke har venner.

Det hadde sikkert jeg også gjort om jeg hadde vært ung nå, selv om jeg hadde såpass respekt for farfar, du veit, han var en sånn type som kunne bli ganske brysk hvis du gjorde noe han syntes var dust, og han ville garantert ment at det var alvorlig dust å glo på en mobiltelefon i stedet for å telle hvilke kort som har gått, så akkurat der hadde jeg nok fått en pause, selv i dag.

Uansett blir det ofte orkesterplass til hverandres pr-kampanjer på mennesker som skal gjennom ungdomstida nå. Ikke at alle er hengt opp i å se på kart og bilder av hverandres julegaver, samvær og alskens innkjøp, eller andre drivere til å føle seg dritt, men for mange er det nok til at skolestress framstår som en slags tur i parken.

Jeg sier ikke det for å redusere skolestressets betydning for dem det gjelder. Uansett håper jeg at de det gjelder, har voksne rundt seg som kan fortelle dem at de omdømmekampanjene de slår hverandre i huet med, er nettopp det. Dikt og forbannet løgn. Ikke en gang laget for å underholde deg, men stable opp et ego eller ferniss over egen uendelig elendige selvfølelse.

Og bare for å si én ting om skolestress. Skolen er for en ungdom ikke bare stedet for karakterer. Det er også der de andre er. De som kanskje lagde en såkalt exposed-konto om deg på TikTok i går.

Ikke nødvendigvis en sånn en der det blir delt reelle bilder av deg i situasjoner du ikke burde ha vært i, men en der du knyttes til lite flatterende bilder av andre, gjerne fulgt av drittslenging av typen: «Her er X når hun tror hun er fin», «Her er Y når han har en gulrot i r…».

Jeg har jobbet med ungdommer og sett noen sånne. Det kan altså bli så stygt og ikke minst så ødeleggende for den som blir utsatt for aggresjonen (eller humoren, som bøllene kaller det).

Ikke si at de tåler mer i dag, fordi de har sett så mye fra før. Det blir liksom ikke lettere å bli mobbet når det har pågått en stund. Det visuelle slår hardt. Og bare vent til deepfake blir så mainstream at hver bidige 13-åring som ikke har hevnporno tilgjengelig, kan lage det selv.

Også lurer vi på hvorfor det går åt skogen med den psykiske helsa til flere ungdommer?

Til dem som ikke er overbevist og tenker at det er jo bare å ta seg sammen, kan jeg legge til at mens det i den offentlige samtalen er en greie med organiserte minoritetsgrupper som maner til årvåkenhet i møte med dårlig behandling, og kansellering om nødvendig, har ungdomskulturen en egen variant: årvåkenhet heter snitching og vips, du er sosialt kansellert.

Risiko for utstøtelse målbinder barn og unge, kanskje tør de ikke en gang å dele ukulturen med sine nærmeste voksne og mister dermed muligheter til veiledning.

Nei, det meste var nok verre før, men jeg nekter å tro at det gjelder akkurat det å være ungdom.

Da jeg gikk på skolen, hadde Norgenasjonen fortsatt utenlandsgjeld. Likevel har jeg aldri gått i en klasse med flere enn 27 elever. Jeg var på leirskole to ganger, hvorav en av turene til utlandet. Tidvis hadde vi latterlig fillete skolebøker, men vi hadde da skolebøker (og vi skreiv ikke små bokstaver i starten av leseopplæringa, jeg sier bare OLA-OLA HEIA).

I dag, mens ungdommene blir skjørere, for eksempel av beinhard sosial kontroll dem imellom, ser det ut til at stadig flere av dem oppbevares i samme rom på skolen. Mobiltelefonene skal selvfølgelig også være der, sånn at de få som ikke fikk sett de gufne bildene av deg, endelig kan få gjort det mens de sitter og fniser et sted der bak.

All respekt til politikere som har foreslått id-innlogging til sosiale medier, ja, kanskje til internett i det hele tatt. Forslaget kan være dårlig, men det beste jeg har sett til nå.

Før vi kommer fram til noe bedre, fortsetter utenforskapet 24/7 i talløse ungdomsliv, mens vi voksne kan trekke opp stigen bak oss og minnes koket som pleide å gå over i løpet av mandagen.