Brevkurs eller profesjonsstudier?

I gamle dager kalte vi det brevkurs, sånn kompetanseheving som du kunne drive med mens du var hjemme. Brevkurs hadde ikke videre høy status, men var sikkert et fint tilbud til folk som av ymse grunner ikke hadde anledning til å innfinne seg et annet sted mens de leste til å bli hva det nå var de ble.

Verden går framover og i dag kaller vi det nettstudier. Det kan være mye bra med det, men på noen områder kan det også være greit å trampe på bremsen. Det forundrer meg at akkurat den muligheten ikke ser ut til å interessere utdanningsmyndigheter.

I skolen er praksisen svært restriktiv. Pandemien var et unntak. Siste versjon av Opplæringsloven åpner for forsiktig oppmykning, men kun der for eksempel lovpålagt språkopplæring er involvert.

Det er en grunn til restriksjonene. Vi er enige om at mye av læringa som skolen tilbyr handler om de andre. De vi møter, ansikt til ansikt, på godt og vondt. Alt vi skal tåle, å lære sammen, at vi kan bli sett, også av dem det kan være godt å bli sett av.

Av grunner jeg ikke har fått med meg, finnes ikke de restriksjonene i høyere utdanning. Det kan det være gode grunner til. Jeg er likevel for en brems.

Jeg bestrider ikke at det er mye lurt en kan drive med når en driver nettundervisning – og som kan holde høy kvalitet. Jeg bestrider heller ikke at de studentene finnes som kan gjøre det aldeles strålende, både på eksamen og i sitt yrkesliv, etter nettstudier. Jeg bestrider på ingen måte at det på noen studier, eller på deler av dem, eller i møte noen grupper av studenter, kan være en god idé.

Men. Noe sier meg at beslutningstakere i UH-sektoren under pandemien oppdaget at dette var en mulighet, også til å spare penger. Etter den tid har det vært hårda bud. Få veit det bedre enn kolleger ved NTNU.

Argumentet vi ofte møter, er at det er dette studentene vil ha. Kanskje er det fordi dagens studentkull var elever under pandemien.  Jeg hadde selv vg3-elever som under første nedstengning hatet det, og de hatet det ikke noe mindre da de møtte det samme i høyere utdanning – i laaang tid etter at det strengt tatt var nødvendig.

Men jeg hadde også vg1-elever i 2022, som hadde rukket å bli fortrolige med nettundervisning. Noen av dem igjen kunne foretrekke det, enten fordi de var selvgående og syntes det var deilig å jobbe i fred, eller at de ikke var selvgående og syntes det var deilig å være i fred.

Og mens lærere i videregående nå puster lettet ut fordi det endelig begynner å komme noen flere elever med noe mer ungdomssosialisering i sekken enn årskullene før, så går en altså i UH-sektoren motsatt vei. Tilbud om nettstudier trappes opp, kanskje særlig på utdanninger med lav rekruttering, og der en ser at studenttallet går opp om en helt eller delvis tilbyr det her. Enn så lenge.

Nå er vi nemlig der at vi leser om studiesteder støvsugd for folk, fordi andelen nettstudenter er gått fra null til hundre på kun kort tid. Da lurer jeg på om involverte beslutningstakere skjønner at det de driver med er å grave ei grav. Det er det flere grunner til.

For det første: Hvorfor trenger vi et eget studiested på et lite sted i øst eller nord – om det likevel er forsvinnende få studenter som innfinner seg der? Fordi foreleserne deres bor der? Neppe. De driver jo med nettundervisning. Eller, hvor lenge gjør de faktisk det? Nettstudier i dag, nedlagt studiested om få år?

For det andre: Mange studiesteder tilbyr profesjonsutdanninger som innebærer å jobbe med folk. Lærerutdanningene er min syke mor, men er langt fra alene om å forberede unge mennesker på å jobbe i samfunnets førstelinje. Noe som vil si å forberede unge mennesker på å møte det meste og de fleste, også på tidspunkt der en har mer enn nok med seg selv eller møter seg selv i døra.

Og fordi lærerutdanning ikke bare kan bestå av praksis, så tror jeg at vi skal passe oss for å droppe det at lærerstudenter også skal treffe folk utenfor praksisperiodene. Mens de venter på neste øving i ekte klasserom, har de godt av å øve på å stå i alt av folk og medstudenter og forelesere og hva veit jeg, i trynet, med kroppsspråk og øyenkontakt og parfyme og møteplaging og uvaner og ja, helst daglig. Fordi det er sånn det er.

For det tredje: Den studentgruppa som virkelig kan trenge nettstudier framfor å innfinne seg, er kanskje praktikere som skal ta seg en master eller noen flere studiepoeng i tillegg til jobb. Det er bare det at jeg tror at også de mister noe ved å miste fellesskapet og pausepraten som med skam å melde får mer hode og hale av ja, hva skal vi kalle det, tilstedeværelse?

For ikke å snakke om arbeidsgiverne deres, som lett kan finne på å droppe det der med tilrettelegging på grunn av studier fordi du kan jo bare se de forelesningene i helga, kan du ikke?

Min sykeste mor heter selvfølgelig at dette vil jeg ikke drive med. Tvinges jeg igjen til det, på grunn av pandemi eller noe annet ekkelt, veit jeg at jeg får det til. Jeg har også erfart hva som kan funke og ikke, når ulykken som heter nettundervisning først er ute, men fri meg likevel fra det.