På tide med et sabbatsår

Det tok flere år før jeg oppdaget at det å begynne som lærer igjen, tok kverken på alt sosialt liv. Alt. Og det først uten at jeg engang la merke til at jeg tok null initiativ og sa nei til bortimot alt. Da jeg endelig fikk det med meg, trodde jeg det var noe i veien med meg. Hadde jeg fått sosialangst eller betydde det å bli eldre å gå i isolasjon?

Tidligere hadde jeg imponert venner med å delta på samtlige julebord jeg ble bedt på, på tross av at jeg ikke er utprega ekstrovert. Det å bli lærer igjen ble også først utløst av at jeg etablerte meg. Derfor tenkte jeg lenge at det var disse etableringsgreiene som var grunnen til tilbaketrekningen.

Men så begynte jeg å lure. Det var ingen heksekunst å finne ut at jeg ikke hadde angst, jeg var jo tross alt ultrasosial hele arbeidsdagen lang, og selv om jeg ble eldre for hvert år, var og er jeg fortsatt et stykke unna geriatrien.

Så hva var greia? Hvorfor orket jeg ikke folk eller aktiviteter etter jobb?

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg kjenner på egen eller andre skoler som er i disse skoa. Som sier at de ikke orker, ja, noen sier til og med at de ikke liker folk, men vi gjør jo det.

En tidligere kollega, pensjonert nå, sa en gang at det kanskje gikk for seint opp for ham hvor mye det hadde kostet, og det han sa hadde kostet, er også mitt svar.

Det koster å stå i de relasjonene vi skal stå i.

Kanskje oppdager vi det litt seint fordi nettopp det at jobben er relasjonell, gjør den meningsfull. Den gangen jeg hadde overskudd til å ture rundt på alle de julebordene, var det eneste jeg sleit med jobbmessig at jeg fant arbeidet meningsløst. Bedre betalt og sikkert høyere status, men like forbanna meningsløst.

Så jeg liker det relasjonelle, men det koster så usigelig mye krefter. Det er ikke få dager der jeg tenker at det er urettferdig for både mine nærmeste og meg at jeg skal fyre av så mye bra krutt på jobb og være uten noe når jeg kommer hjem. Noen dager orker jeg ikke engang å ta telefonen om venner eller familiemedlemmer jeg ikke bor med skulle finne på å ringe.

Ikke for å sette ulike vilkår opp mot hverandre, men jeg kan bare si noe om det jeg kjenner best. Jobben som fellesfaglærer i videregående innebærer ofte et påslag i antall elever som er overveldende, både for læreren og de elevene som skal bli fulgt opp av den læreren. Er norsklæreren riktig uheldig, kan det bli bortimot 150 ulike elevrelasjoner i året. I et riktig, riktig godt år har jeg «bare» femti.

Når det er sagt, veit jeg at det å ha få elever i mange timer ofte er vel så strevsomt, fordi nærheten krever en annen intensitet.

Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de få vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut?

Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt.

Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?

Sabbatsåret er en metafor tatt fra hvileåret som ifølge 3. Mosebok 25,2 skal gjelde for landbruket. Hvert sjuende år skal jorden ligge brakk og all gjeld ettergis. Det som likevel vokser på marken skal tilhøre allmenheten og skal ikke kunne selges av grunneieren.

Det hadde pinadø vært noe.

Flere profesjoner driver med noe som kan likne. For folk utenfor akademia er nok denne ordninga for god til å være sann: Forskere ved NTNU kan ta med seg familien og oppholde seg i utlandet i inntil ett år – med full lønn. Der kan de for eksempel få mer sammenhengende tid til forskning. Det formelle begrepet her er forskningstermin, men vi som er mer gammeldagse, kaller også dette sabbatsår.

Hvis høgskolelektorer kan forske, kan lærere? Jeg er i hvert fall dønn sikker på at denne lektoren skal kunne få til det der med å ligge brakk. Det hadde vært deilig om gjelda ble ettergitt samtidig, men jeg skal ikke være vanskelig. Det holder med et friår.

2 kommentarer om “På tide med et sabbatsår

  1. Du peker på en viktig side ved læreryrket som sjelden blir omtalt. Alle relasjonene sliter. Som leder i en pensjonistforening for lærere registrerte jeg at flertallet av pensjonistene ikke ønsket å treffe igjen tidligere kolleger. Jeg har hørt om det samme på andre skoler. Mens andre pensjonister søker fellesskap, viker skolepensjonistene ofte unna samvær. Læreryrket i tilsynelatende evig rotasjon med kolleger og elever sliter. Og ofte går det ut over familien og egne nære relasjoner. Dessverre.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: