Stengt du liksom

Jeg har hele tiden tenkt med meg selv, etter at jeg fikk barn, at jeg omprioriterte noe veldig. At jeg tok noen valg som handlet om tid, nærvær i heimen og hverandre og det der. Og jeg gjorde jo det.

Likevel kan jeg da huske meg selv som en litt for hektisk og lettantennelig småbarnsmor. Om jeg på en av de dagene hadde kommet til stengt barnehagedør, jeg vet ikke, det hadde fort raknet.

Er det derfor også journalister sover i timen og lar politikere og helsefolka uttale seg så skråsikkert om skole? Når det først nå kommer fram at Helsedirektoratet flere ganger har stilt spørsmål ved FHIs kunnskap om smitte blant barn og unge?

Og likevel, og fortsatt, skal skoler helst være åpne, og hvis ikke, så skal i hvert fall barneskoler og -hager være det, og uansett skal dørene på vid vegg øyeblikkelig hvis R-tallet leer seg et desimal eller to.

Det er som enda et lag er blitt avdekket nå. Noe som angår familiene og relasjonene våre. Når såpass mange sterke og toneangivende røster i offentligheten får stå nesten uimotsagt i sin alarm om konsekvensene av stengte barnehager og skoler. Er ikke familiestrukturene sterke nok lenger? Klarer vi ikke å ta vare på ungene våre? Eller er røstene egentlig på jobb for krefter som trenger at mor og far får jobbe i fred?

Det er også noe med ordbruken. Digitalskole kalles stengt skole. Men med ytterst få unntak stenger ikke barnehager og skoler. Dørene er åpne for barn av folk i samfunnskritiske jobber og andre sårbare barn. Kanskje vil de likevel ikke være der, for vennene er ikke der, kanskje heller ikke de voksne de er vant til, så vi kan være enige om at særlig normalt er det ikke. Det er pandemi.

Resten har et tilbud. Når det har er digitalt, har muligheten til å dra nytte av det dalt med yngre alder, og det skal ikke bagatelliseres, men ordet stengt passer ikke. Hvorfor blir det fortsatt brukt av flere redaksjoner?

Ett år etter den såkalte nedstengningen er det publisert en rekke rapporter om negative effekter på barn og unge. FAFO har funnet ut at i videregående, her vi kanskje i størst grad har elever som tåler digitalskole, mistet de fleste motivasjonen. Fordi opplæringen ble mer teoritung og mindre samarbeidsorientert enn vanlig, ramlet også flere av lasset. De samme forskjellene som alltid blir forsterket, ble forsterket. Særlig dem som bor sånn at de ikke kan finne et stille sted der hjemme, eller må ta ansvar for småsøsken, får ikke gjort noe særlig skolearbeid.

Det er hvordan vi motvirker dette som er løsninga på pandemiskolen, ikke det strutseriet som har fått pågå for lenge, nemlig å tviholde åpent, uten å innrømme det åpenbare, nemlig at både unger og ansatte blir smittet der, og at vi derfor må innføre tiltak på linje med samfunnet utenfor.

Da kunne vi svart at ok, den er grei, det er greiest å kjøre som normalt, og jeg kan ikke fordra å skulle jobbe med munnbind, eller løpe mellom to klasserom for å serve elever som sitter med nødvendig avstand, men for the greater good skal jeg pinadø ta meg bryet på rødt nivå til den siste trettiåringen er trippelvaksinert, eller noe i den dur.

I stedet får vi denne fundamentalismen om at det smitter så lite i skole at det bare er å måke på uten tiltak som er noe tess. Folk i randsonen, som ppt-rådgiverne, får ikke lov til å utrede barn for lese- og skrivevansker uten tilstrekkelig vern. Lærerstudenter får avlyst praksis fordi lærestedene mener det er for risky, IT-folk må rydde klasserom for elever for å utføre oppgaver der inne, skolebibliotekarene sitter bak pleksi og forbyr flere enn ti i lokalet. Vel og bra det, men hva med ungene og vi som oppholder oss sammen med dem hele tida? Jeg vil ikke si at vi ofres, for det blir dramatisk, men mange opplever det sånn.

På meg virker det også som det hjelper å stenge for de fleste, sånn pandemimessig. Det hjalp da i fjor våres? Det har hjulpet en rekke ganger mellom da og nå, men med en gang det hjelper, skal alle dører opp igjen, øyeblikkelig. Til mer seigpining. Ikke bare av oss, men av alle.

Jeg håper at når vi, sånn helt til slutt, skal evaluere møtet med denne krisen, får med at vi kunne tatt oss råd til ordentlig smittevern i skoler og barnehager. Hvis betydninga av å holde åpent er så avgjørende, hvorfor sitter det så langt inne å legge på en meter og et munnbind eller to?

Mange mener at vi som klager eller ironiserer selv må foreslå noe bedre.

Gult nivå passer fint i kommuner uten smitte. Rødt nivå med avstand og/eller munnbind overalt i bygget passer i kommuner med smitte. Stengte dører for de fleste ved utbrudd på bygget. Flere skolefolk enn veterinærer i det som da kan bli skikkelige ekspertgrupper. Sånn.